Ferdig prestert

Når selveste Skaperen snakker til oss, er det frihet og hvile å finne i ordene hans. Du er skapt i hans bilde. Du er uendelig verdifull kun i kraft av å være menneske, toppen av skaperverket, prikken over i´en.

Det er det generasjon prestasjon trenger å høre. Det er ingen som forteller meg at det finnes noen alternativ, leste jeg i en av Norges største aviser tidligere denne uka. Og jeg får lyst til å reise meg på stolen, hoppe opp og ned og vifte med 17.mai-flagg. Se på meg! Jeg vet om alternativet!

Saken jeg leste handler om nok ei jente fra generasjon prestasjon som forteller om hvordan ho føler ho ikke strekker til. Nok ei jente forteller meg om jakten på det uoppnåelige, det perfekte, og budskapet er klart: Jeg må være min egen lykkes smed. Det er jeg, og bare jeg, som kan prestere alt som trengs for at jeg, og bare jeg, skal bli fornøyd med mitt eget livsprosjekt.

Hvorfor roper jeg ikke høyere? Hvorfor vifter jeg ikke med flaggene enda mer og snakker tydeligere om at jeg tror det finnes et alternativ? For jeg tror jo, og har erfart, at det finnes noe som setter oss fri fra dette jaget og denne kampen.

Min frelser og redningsmann, Jesus, han har satt meg fri fra død og dom, men han har også satt meg fri til å leve i frihet. Her og nå er livet bedre på grunn av han. Her og nå får livet nytt perspektiv og ny mening fordi jeg er fri i ham. Hvorfor roper jeg ikke høyere om det? Jeg trenger ikke prestere, for han har gjort alt.

Jeg får en storesøsters omsorg og blødende hjerte for slike jenter som forteller om hvordan livet er en kamp etter å prestere for å være verdt noe. Jeg vil så gjerne gi de Jesus. Gi dem fellesskapet med Gud, som har skapt oss og som gir oss verdi.

Mens alt rundt meg sier at jeg må ha de karakterene for å få det perfekte yrket, samtidig som jeg trener nok, sminker meg pent, bruker penger på de riktige klærne, mener det politisk korrekte og kommer meg opp og frem her i livet. Mens alt rundt meg fyller meg med dette budskapet, finnes det et alternativ. En hviskende stemme som sier: se på meg, ikke se på deg.

Når selveste Skaperen snakker til oss, er det frihet og hvile å finne i ordene hans. Du er skapt i hans bilde. Du er uendelig verdifull kun i kraft av å være menneske, toppen av skaperverket, prikken over i´en. Du er høyt elsket, umistelig. Du får øse ut hjertet ditt hos en som kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Du får hyle og sparke og slå, takke og tilbe. For du har fått det beste i verden, en gjenoppretta relasjon med skaperen din.

Hvem er du, spør du? Også ser du på deg selv, og finner svarene. Ikke god nok. Aldri god nok. Hvem setter standarden du måler etter, spør jeg? Du selv. Du, som har blitt påvirka av alt rundt deg, uten å huske å stille spørsmålstegn ved det. Hva venter når du kommer enda et skritt opp på stigen mot evig lykke og suksess? Mer jag, enda større følelse av å ikke strekke til. Utilfredshet.

Jeg vil rope høyere! Jeg vet om en som elsker deg! Flytt blikket ditt fra deg selv til han som gir deg hvile og frihet. Frihet til å leve med hjertefred. Frihet til å kjenne på at du er god nok. God nok. Du strekker til. Fordi når du tenker etter, er det ikke et evig jag etter tomhet når lykken er en kroppsform, penger på konto eller stadig oppmerksomhet for noe du er så flink til? Hvem er du når alt dette rakner?

Kjære mamma, pappa, søster og bror. Kjære bestemor og bestefar, venninne og ungdomsleder. Du må løfte stemmen din! Du må snakke høyt om dette. Vi har en generasjon som roper etter oss. Hører du dem?

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.

Gal 5,1