Unnfalne biskoper?

Jeg snakket med en kirkeleder i Midtøsten for noen dager siden. Jeg spør: «Er det slik at vi stigmatiserer dere og gjør deres situasjon verre ved å omtale dere som forfulgte?» Han svarer: «Hvorfor skulle du gjøre noe annet enn å si sannheten? Vi blir forfulgt!»

Forfatter og journalist Lars Akerhaug kritiserer norske biskoper. I en artikkel i VG (22/10) anklager han dem og flere andre for å stort sett være tause mens Midtøstens kristne slaktes ned. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk støtter kritikken (lederartikkel 25/10) og spør:

«Når så vi sist våre biskoper i de store mediene med et solidaritetsutspill overfor våre brødre og søstre som lider i den muslimske verden? Det kan vi faktisk ikke huske.»

Biskop Atle Sommerfeldt tar til motmæle mot kritikken i en artikkel i Dagen (1/11). Jeg skal la herrene Akerhaug, Selbekk og Sommerfeldt få debattere i fred, men er blitt utfordret på å kommentere følgende i Sommerfeldts innlegg:

«Den norske kirke arbeider også i denne saken gjennom organisasjoner med spesialiserte mandater. Den norske kirkes biskoper sitter med i styringsorganene til de viktigste operative organisasjonene som er Kirkens Nødhjelp, Det norske Bibelselskap, Stefanusalliansen».

Noen observante lesere spør meg om det virkelig er slik at biskopene har sete i Stefanusalliansens styringsorganer. Jeg forstår at Sommerfeldts kommentar krever presisering. Sannheten er at verken Bispemøtet eller biskoper i Den norske kirke har vedtektsfestet sete i vårt styre. Det har heller ikke ledere for andre kirkesamfunn eller kristne organisasjoner.

Stefanusalliansen er en selvstendig økumenisk organisasjon som henter støtte fra ulike enkeltpersoner og grupper i kirkelandsskapet, som ønsker å engasjere seg for de forfulgtes sak; med basis i Bibelen, de oldkirkelige symboler og den evangelikale Lausannepakten. Om det ikke er noen direkte link til norske biskoper, slik som Sommerfeldts innlegg kan jeg inntrykk av, har det riktig nok i vårt snart femtiårige historie vært flere biskoper som har vært valgt inn i vårt styre eller representantskap. I de enkelte tilfelle er de blitt valgt som enkeltpersoner og ikke med mandat fra Den Norske kirke som sådan eller som biskoper fra sitt bispedømme.

Jeg snakket med en kirkeleder i Midtøsten for noen dager siden. Jeg spør: «Er det slik at vi stigmatiserer dere og gjør deres situasjon verre ved å omtale dere som forfulgte?» Han svarer: «Hvorfor skulle du gjøre noe annet enn å si sannheten? Vi blir forfulgt!»