Tradisjoner vi omgir oss med

Tradisjon er en del av vår identitet. Den gir oss en forutsigbarhet og trygghet ved at vi vet hva som kommer, hva vi skal si og hvordan vi skal oppføre oss.

Hva er tradisjon i kristen tenkning?

Tradisjon er en del av vår identitet. Den gir oss en forutsigbarhet og trygghet ved at vi vet hva som kommer, hva vi skal si og hvordan vi skal oppføre oss. Dette er trygge rammer som vi liker å leve i. Vi har kontroll på det som skjer. Derfor har vi en vilje som vil foretrekke det tradisjonelle fremfor noe ukjent. Selv om noen velger utradisjonelt. Hvor mange ganger må vi gjøre en ting før det blir tradisjon? Svaret er, en vellykket gang så er det blitt tradisjon.

For en stund siden hadde Dagen en artikkel om en pastor som opplevde splittelse i menigheten sin. Der noen «selvutnevnte profeter og apostler» var kommet inn med noen nye tanker som gikk imot pastorens tanker. Dette er ikke enestående i kristne sammenhenger. Mange opplever det en eller annen gang i livet sitt.

Bibelen sier noe i NT om tradisjon.

Først så ser vi at Jesus hadde mange motstandere når han vandret på jord. En fellesnevner for disse er tradisjonen. De religiøse lederne motarbeidet han og stilte mange vanskelige spørsmål for å sette han på prøve. Men han hadde utradisjonelle svar på alle tradisjonens spørsmål. De kunne ikke sette han fast, for han kjente hensiktene deres. De var låste i noen tankeforestillinger om hvordan Messias skulle være når han kom. Hva han skulle utrette og hvordan han skulle gjenopprette Israel, slik hans forgjenger David hadde gjort. Hva resulterte dette i? De fikk ikke et møte med Guds levende Messias. De hadde menneskelige tanker om Guddommelige handlinger. Disse sto i veien for sannheten om Messias.

Et annet eksempel er Jesu 12 apostler. De vandret med Jesus i over 3 år. De var der under alle Jesu prøvelser og hørte all Hans forkynnelse, de så Hans tegn og under, mennesker som ble helbredet og satt fri fra åndsmakter. De visste at Jesus var Guds Messias og Guds levende sønn. De så på hans død på korset, fikk oppleve den oppstandne Jesus og de fikk de siste orda fra Jesus før han for opp til himmelen. Misjonsbefalingen om å gå ut til alle folkeslag og budskapet om å gå ut til Judea, Samaria og like til jordens ender. Men hva skjer etter pinsedagen da de får DHÅ. De går ut til Israels stammer og forkynner evangeliet til de, slik Jesus «tradisjonelt» gjorde. For det var profetert det om han. Vi ser hvor sterk denne tradisjonelle overbevisningen var hos de når de møter Paulus i Jerusalem. Der blir de enige, etter heftig diskusjon, om at de skal gå til Israels stammer mens Paulus skal gå til hedningene, altså resten av verden. Fin fordeling, de 12 går til en nasjon mens den ene går til resten av nasjonene.

Kirkehistoriske tradisjoner.

Luther reformerte kirken, men han var snar til å dømme anabaptistene for svermere. Han så ikke sin egen begrensing og Guds arbeid med å åpenbare hele Hans sannheter for menneskene. Når Hans Nilsen Hauge ble kalt av Gud til å gå ut, som lekmann, å forkynne evangeliet til lekfolket, så var det tradisjonen i den Lutherske kirke som motarbeidet han. Som et resultat av hans forkynnelse fikk vi utover på 1800 tallet store misjonsbevegelser og bedehuskulturen blomstret. Når så Barrat kom med pinsebevegelsen, rundt 1900, så var det misjonsbevegelsen som sto imot det nye. Og når trosbevegelsen brøt frem så var det pinsebevegelsen som strittet imot.

Ed Silvoso var med i vekkelser i sør Amerika i mange år, han skrev i en bok det han hadde erfart at: Den største motstander mot den nye vekkelsen var den forrige vekkelsen. Ser vi historisk på dette så har Gud åpenbart sine sannheter om seg selv og Guds vilje og plan for menneskeheten gjennom mange bevegelser og vekkelser. Helheten er Guds sannheter igjennom mange. Uten den ene sannheten ville ikke den andre sannheten kommet frem. Ingen bevegelser har alle sannhetene. Summen av alle bevegelsene er nesten alle sannhetene. Skriver nesten, for Gud har sikkert noen andre sannheter, som vi har glemt, som Han vil åpenbare for sitt folk i den siste tiden.

Hvordan handler Gud?

Hva skal vi da si. Forandrer Gud seg? Nei, Gud er den samme i går, i dag og til evig tid. Han forandrer seg ikke. Men Han gjør ting på forskjellige måter. Som Moses når han slo på klippen og det kom ut vann til folket. Gud talte at han skulle slå og Moses slo. Neste gang sa Gud at han skulle tale til klippen for å få vann, men Moses hadde fått en tradisjon og erfaring for å slå på klippen, derfor slo han igjen. Eller hvordan Jesus helbredet syke. Han gjorde det på mange forskjellige måter. Dette ser vi i hele Bibelen. Gud handle på sin måte, som er urasjonell, ulogisk og meningsløst sett med menneskelige tanker.

Bibelen handler egentlig om mennesker som hadde en kamp mellom det Gud taler og egne og andres fornuftige tanker og følelser. Gud er den samme idag. Jeg tror at Gud handlet på forskjellig vis for at ikke vi mennesker skal låse oss inn i faste former og tradisjoner. Kan vi da skjelne mellom det som er ledet av Gud og det menneskene finner på selv, ved at det som er fornuftig, rasjonelt og logisk for oss, det som andre har gjort før oss eller på andre steder, det er menneskeverk, mens det Gud leder oss inn i er ufornuftig, urasjonelt og ulogisk for oss, og det bryter med tradisjonen. I 1.kor. 1.18 til hele kap 2 handler det om dette. Som vi leser i 1.kor.2.9-10. Men som det står skrevet: Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.

Hvordan taler Gud til oss i dag.

Tilbake til det jeg begynte med. Der noen «selvutnevnte profeter og apostler» var kommet inn. Ofte så bruker vi den benevnelsen om personer som kommer med noen nye sannheter i ordet. Når det strider mot de tradisjonelle tankene og livet vi lever. Men det er gjennom det profetiske og apostoliske at Gud setter menigheten istand til å gjøre Hans vilje. For vi gjør alle feil, og tenker menneskelige tanker. Vi ser at en Guds sannhet som var viktig tidligere, forandrer betydning og karakter, og blir mindre viktig. Den blir tilpasset menneskenes liv og forståelse av sannheten.

Vi trenger korreksjoner og nye åpenbaringer av ordet. De stolte står imot det men de ydmyke tar imot det, ber om nåde og omvender seg. Når det etablerte ikke vil ta imot det nye Gud åpenbarer, så får vi splittelser og nye bevegelser. De nye blir da så opptatt av de nye åpenbaringene av sannheter at det blir hovedfokuset. De glemmer eller fortrenger tidligere Guds sannheter som den forrige menigheten hadde fått og praktiserte. Da ender vi opp med en mengde forskjellige menigheter med forskjellig fokus på spesielle åpenbaringer. Da blir det at alle menighetene har mangler og mangelfull praktisering av noen av Guds sannheter. Et eksempel. Bibelen sier at vi skal bekjenne syndene for hverandre, og be for myndigheter og folk i ledende stillinger. Hvor mange menigheter praktiserer denne sannheten?. Den Norske Kirke har dette i syndsbekjennelsen og forbønnen sin, i nesten alle gudstjenestene. For ordens skyld. Jeg er ikke medlem i DNK. Noen vil si at det er feil med liturgier og opplesinger. Men hva er mest feil, å ha det i en liturgi enn å ikke gjøre det i det hele tatt?

Noen vil ha frihet og Åndens ledelse i møtene. Høres veldig fint ut, men er det virkelig så at Ånden leder i alle ting? Eller er det behagelige og opplevelsesrike møter vi er på jakt etter, for å kunne distansere oss fra ubehagelige sannheter som krever at vi gjør noe som Guds ord taler om. Det kan se ut som vi mennesker ikke har kapasitet, og vilje til å ta til oss alle Guds sannheter. Derfor prioriterer vi det som er gagnlig, behagelig og aktuelt for oss selv. Når noen sannheter blir for nærgående og ubehagelige for livet vårt, så er det lettest å overse og ikke snakke om det. Eller bortforklare det, med menneskelige og fornuftige tanker, som alle forstår og aksepterer. Men da sier Bibelen? Heb.4.12-13. For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.

Ikke alle Guds sannheter er behagelige. De krever av oss at vi ransaker oss selv, omvender oss og forandrer livet vårt, og tankene vi tenker om Gud, oss selv, andre og fellesskapet med andre mennesker. Ett eksempel er alle Guds løfter som ofte blir trukket frem. Vi hører ofte om hva Gud har lovet han skal gjøre, men det er sjeldnere det blir lagt fokus på hva vi skal gjøre, som en forutsetning for at Gud kan gjøre sin del. Fallgruver som menighetene lett går i.

Gjennom de profetiske og apostoliske tjenestene så vil DHÅ åpenbare ordet og Guds sannheter for oss, og istandsette menigheten til den tjeneste og plan som Jesus har for den. Men når bevegelser innsetter og anerkjenner bare sine egne apostler og profeter, folk som har fått opplæring og erfaring innad i menigheten, så kan vi stille et spørsmål ved integriteten og troverdigheten i forhold til det menigheten vil høre og ikke vil høre. Og det som Gud vil åpenbare for at menigheten skal vokse. Det var det samme kongene i GT gjorde. De samlet profeter rundt seg for at Gud skulle lede kongen etter Guds vilje. En veldig fin og gudfryktig plan. Men etterhvert som fremgangen begynte, der Gud ledet og gav seier, så ble kongen mer hovmodig, han fikk mer og mer ære for fremgangen, og mer respekt og innflytelse på profetene, da begynte profetene å frykte mer kongen enn Gud. De profeterte da mer kongens vilje i stedet for Guds vilje. Vi kjenner resultatene av dette. De ble kalt falske profeter.

Når da noen, om det er egne folk eller fremmede, kommer inn å profeterer nye Guds sannheter til menigheten så blir det oppstandelse og uro, for det er noe nytt og kanskje noe ubehagelig, som kommer fra en de ikke har anerkjent og innsatt selv. Det enkleste da er å fordømme den personen og stemple den som selvoppnevnt eller falsk profet.

Så har vi «gamle» bevegelser som er bundet av bekjennelsesskrifter eller statutter som er utformet for flere generasjoner siden. Eller nyere bevegelser som setter opp bekjennelsesskrifter som binder generasjoner fremover. Skriftene er utformet etter hvor langt de som formet de var kommer der og da. De stopper da opp den utviklingen som Gud ville ha med hver person og bevegelse. Der Gud vil åpenbare flere og flere sannheter til hjelp i fellesskapet og til utrusting av menigheten til å gjøre Guds vilje og plan. Den positive prosessen i livet der vi modnes og vokser i tro og innsikt, den hindres, og settes inn i bekjennelsesskriftenes begrensede rammer og klare grenser

Hva skal vi ta vare på og hva skal vi fornye oss med.

Men det er og dessverre mange løgner og bedrag som kommer fra denne verdens tanker, som Paulus sier. De får rotfeste i menighetene og de blir en del av tradisjonene og de menneskelige overleveringene som fariseerne var så opptatt av.

Bibelen taler om å ydmyke seg, og stå stoltheten imot. Dessverre er det svært mye stolthet i Jesu menighet i dag. Der vi er sikre på at vår bevegelse har svaret, og at det jeg tror på er sannhetene. Men utfra det jeg skriver så må vi vel alle innrømme at vi forstår stykkevis og delt, men en dag skal vi få se Guds fulle sannheter, i det himmelske. Vi lever alle i Guds store nåde, en nåde vi får ny hver dag. For vi gjør alle feil som strider mot noe i Guds ord. Når vi gjør noe som strider mot Guds ord, så betyr det at vi ikke har forstått, eller fått åpenbart, dette i ordet. Ordet er ikke blitt levendegjort i livet vårt. For når en sannhet blir åpenbart i livet vårt, så ber vi om tilgivelse, vender om og med Jesu hjelp så levendegjøres ordet i våre liv.

Guds sannheter er ikke teologi, men det er Guds ord som skal levendegjøres i våre liv. Å levendegjøre ordet i våre liv er en vedvarende prosess som varer livet ut, her på jord. Ingen blir ferdig, til det er livet for kort, selv om vi begynner som barn. Denne prosessen er individuell, tilpasset hver enkel person, alt etter hvor langt vi er kommet i troen. Bare Gud kjenner oss fullt og helt. Bare han kan hjelpe oss i denne prosessen. Men ofte så blir denne prosessen gjort om til noe kollektivt, der alle skal gjøre det samme, føle og tenke det samme. Det er bra når menigheten ransaker seg selv og vender om, som et resultat av forkynnelsen. Men det blir feil når det forventes at alle skal ha den samme omvendelsen, fra det samme.

Vi har forskjellig tjeneste, nådegave og utrustning. Dette er noe Gud har lagt ned i oss, og livet vårt har Han en individuell plan med. Bare Gud kjenne oss fullt og helt. Bare Gud kan og vil utruste oss med det vi trenger, av kjærlighet, visdom og kraft, til tjenesten, og bare Gud kan gi oss alt vi trenge, når vi trenger det i tjenesten vår. Den største utfordringen for kristne ledere i dag er å godta og respektere den individuelle plan Gud har for hver enkelt menneske. Ofte så kommer ledere inn og overprøve det en person kjenner er hans tjeneste, og det han har fått åpenbart. For det passer ikke inn i det etablerte systemet, og de menneskelige tankene som har sneket seg inn. Slik kan ledere hindre Guds fornyelse av menigheten. Vi vil, her på jorden, ha det tradisjonelle for øye, det som gir trygge rammer og forutsigbarhet. Men Gud vil at vi ikke setter vår lit til menneskelige tanker og tradisjoner, men at vi har det åndelige for øyet.

Alle kjenner på noe av denne problemstillingen, men vi velger å følge strømmen. Vi vet at Gud har noe større for oss, enn der vi er i dag, men vi velger å se en annen veg. Det koster for mye, og vi er ikke villig til å betale prisen. Valget ligger hos oss.

Enten kle av oss det tradisjonelle menneskelige, korsfeste det og ikle oss Jesu Kristi sannheter, som Han vil åpenbare for oss. Han vil og gi det vi trenger for å fullføre forandringene i våre liv. Da vil du møte motstand og noen vil snu ryggen til deg.

Eller fortsette der vi går idag. Alt blir som før, tradisjonen holdes i hevd, og ingen kritiserer deg. Ha et godt valg.