Tilbake til Thailand

De er vokst opp i sju nasjoner og har strevd med et ord som identitet. Likevel reiser de til Thailand med tre små i bagasjen.

Håkon Aasebø har nettopp hentet Joel (5) i barnehagen og går langsomt opp den siste bakken med hendene fulle av bæreposer. Hver morgen krysser Joel av på et ark som moren, Eva, har skrevet på engelsk, og som viser hvor mange dager de har igjen i Norge før avreise.

– Her står det at vi skal gå til Sverige. Der skal vi være to dager før vi går til Thailand, forklarer han.

Når Dagen er på besøk gjenstår det 11 dager til de reiser til Sverige der Eva sine foreldre bor, og 13 dager til de drar til Thailand.

På arket til Joel er det noen ekstra ruter. Det har han en god forklaring på.

– De er der «just in case», forklarer han.

Les også: Glad for å være misjonærbarn

Tre år

Håkon og Eva er misjonærbarn og ble begge født i Thailand. De er i kategorien «third cultural kids».

– Idéen er ikke at man blir en blanding av to kulturer, men at man får en tredje kultur, forklarer han.

Ekteparet har vokst opp i ulike land og under ulike forhold, men opplever likevel at de har en felles identitet; man hører ikke hjemme noe sted, men hører likevel hjemme over alt.

Med en far som arbeidet for bibelorganisasjonen Living Bibles, vokste Eva opp i fem ulike land og har bodd i enda et par land som voksen.

Da paret møttes i Sverige gikk de begge med et misjonskall. Samme år som de giftet seg dro de til India og var der i åtte måneder. Denne gangen er de fem som skal av gårde, og prosessen er langt mer omstendelig.

Les også: Favner bredt for å nå lenger med misjon

Bo i Bangkok

Etter planen skal familien bo i Bangkok i tre år i første omgang. Der skal de arbeide sammen med Paulina og Daniel Brolin, som ble verdenskjent da de i 1998 ble kidnappet og fengslet i Dagestan i Russland. Misjonærparet satt innesperret i 165 dager under svært primitive forhold. I 2007 dro de til Bangkok og startet menighet der. I dag har de gudstjenester på to ulike steder og planlegger å starte flere menigheter.

– Vi har vært i dialog med dem et par år med tanke på et samarbeid. I stedet for å starte fra bunn i Thailand, går vi inn i deres arbeid og skal hjelpe dem med å starte opp et ledertreningssenter på sikt, sier Håkon.

Utvidet horisont

Som misjonærbarn bodde han i Thailand i 11 år, og ville ikke byttet oppveksten med noen. Han opplever at den har gitt ham en utvidet horisont og økt forståelse og respekt for andre kulturer. Han har også en overbevisning om at det gjorde at han ble bevart som kristen.

Når de har valgt å vente så lenge med å reise ut, er det for at barna skulle få litt røtter i Norge, og få en erfaring av at det er «hjemme».

Vanskelig overgang

– Hvordan var det for deg å komme tilbake til Norge som 17-åring?

– Den vanskeligste overgangen var vel egentlig da vi kom hjem og jeg skulle begynne i fjerde klasse. Jeg hadde gått tre år på internatskole i et beskyttet miljø, og begynte hver setning med; « I Thailand, så...» Etter hvert gikk folk lei. I tillegg reagerte jeg på klikking og mobbing i klassen, og spurte: «Hvorfor behandler dere den ulikt fra den?» Jeg ble nok litt utskudd på grunn av det, sier han.

– Hva tenker dere om å reise ut med barn?

– Barn er fleksible og omstillingsdyktige, og så lenge de har en trygghet i familien, vil de takle det å bo i en annen kultur. Men jeg ville ikke sendt dem på internatskole, sier Håkon.

Selv var han heldig siden foreldrene jobbet på internatet de tre første skoleårene. Ungdomsskoleår på internat taklet han greit.

Tospråklig

Joel og Hannah har vokst opp i en tospråklig familie. Håkon snakker til dem på norsk, mens Eva bruker engelsk som dagligtale. Thai, som de må lære seg etter hvert, har fem toner og er om mulig enda vanskeligere enn kinesisk som har fire.

Som barn lærte Håkon uttalen. I voksen alder må han ekspandere ordforrådet og lære seg å lese og skrive skikkelig. Den gang var det en skandinavisk skole i Hua hin, sør for Bangkok. Når Joel skal begynne på skolen til neste år, skal han med stor sannsynlighet gå på en amerikansk, kristen skole.