Singel og stabil misjonær

I 32 år har Anna Sæther vært misjonær i Taiwan. – Statusen som enslig har gjort det lettere å være der over tid, mener hun.

For noen er det å være enslig en alvorlig hindring for å reise ut. For familier vil hensynet til barna veie tyngst, og avgjøre hvor lenge de kan oppholde seg utenlands. Kan vi dermed si at enslige og ektepar med voksne barn står for kontinuiteten i arbeidet ute? Dagen stilte flere misjonsledere og misjonærer spørsmålet, og fikk ulike svar.

Mer fleksible

Hjalmar Bø, leder forNLM Utland, vil ikke stille de to gruppene opp mot hverandre, men mener å se at enslige står lenger i tjenesten ute.

Han peker på at de er mer fleksible med tanke på hvor de kan tjene, og at de for eksempel kan arbeide på steder hvor det ikke gis noe skoletilbud.

– Vi trenger folk som står lenge i tjenesten. Vår erfaring er at mennesker ikke knytter seg til oss som organisasjon, men til våre utsendinger. Du kan ikke overføre en relasjon fra en misjonær til en annen. Samtidig ønsker vi et mangfold blant våre utsendinger, understreker han.

– Vi har tatt lærdom

Generalsekretær iNormisjon, Anna Birgitta Langmoen Kvelland, tror ikke det er riktig at single og ektepar med voksne barn er de som står for kontinuiteten i arbeidet ute, og begrunner det med at de både har enslige og par som har vært ute i flere tiår.

– Men for parene sin del har barna blitt i Norge etter hvert som de har blitt gamle nok, legger hun til.

Hun mener likevel at problemstillingen er aktuell, og forteller at de har grundige samtaler med familier som reiser ut om hvor gamle barna kan være når de returnerer til Norge.

– Slik har vi tatt lærdom av misjonærbarnundersøkelsen som ble gjennomført for en del år siden. Det kan derfor være situasjoner der familier må gi seg tidligere enn det som ellers ville vært aktuelt, fordi barna trenger å bo i Norge, sier hun.

Les også:Generalsekretær med raus tabbekvote

Utidig press

Jeffrey Huseby , generalsekretær iDet Norske Misjonsselskap, avviser også at single står for kontinuiteten i arbeidet ute.

– Det kan ha vært slik tidligere, men ikke i dag, mener han.

Husebye sier at de ikke plasserer enslige misjonærer alene i et avsidesliggende arbeid langt fra andre misjonærer eller medarbeidere av hensyn til deres sikkerhet, men også fordi de har behov for sosial omgang med andre i samme situasjon.

– Vi stiller heller ikke spørsmål ved deres kall eller overbevisning når de ønsker å avslutte tjenesten. Det ville være å utøve et utidig press. Likevel er det slik at enslige misjonærer har anledning til å velge å være lenger ute i misjonærtjenesten ettersom de ikke har ektefelle og barn å ta hensyn til, sier han.

Tydeligere forskjeller

Åslaug Ihle Thingnæs, innsamlingskonsulent ogNMS sin representant for Midtøsten, er av en litt annen oppfatning. Hun mener forskjellene mellom gifte og enslige har blitt tydeligere.

– Siden det ikke lenger er aktuelt å sende barna på internat, blir det en spesiell virkelighet for barna, med mindre der er en internasjonal skole i nærheten. Når familien på sikt har tenkt seg tilbake til Norge, blir det vanskeligere å være lenge vekke, tror hun.

Som et resultat av det har NMS innført alternative måter å arbeide på ute, der enkelte pendler mellom en tilværelse i Norge og definerte oppgaver ute. De siste årene har de også hatt en del seniorvoluntører som har vært ute som misjonær tidligere, og som veksler mellom å arbeide hjemme og ute.

Større frihet

Som enslig misjonær i Taiwan erfarte Anna Sæther at hun hadde større frihet til å knytte relasjoner med folk, og at det ga henne mulighet til å stå lenger i tjenesten ute.

– Det ga meg anledning til å bli godt kjent med folk og opparbeide tillit.

Hun tror misjonen blir fattigere dersom de ikke greier å rekruttere enslige til misjonstjeneste. Selv har hun hatt et rikt liv, og ville ikke byttet.

Da hun kom ut i 1974 traff hun ingen enslige taiwanesere, men det bildet har forandret seg, forteller hun.

– I dag har vi mange enslige i kirkene, som trenger gode rollemodeller. Det er noe jeg har vært veldig bevisst de siste årene.

Krevende prosesser

Frode Brügger Sætre som har arbeidet seks år i Mali for NMS har erfaring med at enslige og voksne par står for kontinuiteten i arbeidet ute.

– Det stemmer i hvert fall delvis i Mali, på grunn av politisk urolighet i landet de siste årene.

Han tror det er vanskelig for en familie med barn å arbeide i utlandet mer enn åtte-ti år.

– Skolegang og integrering i det norske samfunnet er tungtveiende for norske misjonærfamilier. Det fører til at de fleste flytter til Norge før barna begynner på ungdomsskolen. Drar de senere, er det vanskelig å bli helt norsk, tror han.

Han opplever misjonstjenesten ute som spennende og veldig meningsfull, men erkjenner at han har vært gjennom krevende prosesser som oppleves ekstra vanskelig fordi han er ugift.

– Å skulle bli en person i et helt annet land på et helt annet språk krever sitt. Samtidig ser jeg at jeg som singel slipper en del bekymringer og har mulighet til å bruke mer av min tid og energi sammen med de lokale, fordi jeg ikke har ektefelle og barn. På den andre side kan det å ha barn og ektefelle også være en døråpner for å få kontakt med mennesker. Det har både fordeler og ulemper, mener han.

Ikke et tydelig mønster

Tone Lindheim, utenlandssjef iMisjonsalliansen, ser ikke noe tydelig mønster om enslige er ute lenger enn andre.

– Litt avhengig av alder, så er det en del single som synes det er vanskelig å binde seg for en lang periode. De befinner seg kanskje i en fase der det er aktuelt å finne ektefelle og få barn. Andre tenker veldig annerledes om situasjonen, og uttrykker at de ikke vil «sitte i Norge og blomstre».

– I Misjonsalliansen er vi derfor opptatt av at livet som helhet må fungere for at folk skal kunne trives og finne seg til rette. Alle våre utsendinger bor i byer og ikke ute på landsbygda. Det i seg selv gjør at det er flere muligheter for å ha et sosialt liv, og få et nettverk utenom, sier hun.