Til Norge for å dra til andre land

Stadig flere tenner på tanken om «teltmakertjeneste». Vi ble med da mennesker fra åtte nasjoner var samlet for å lage vedtekter for Tent International.

Det er en av disse krystallklare høstdagene i Bergen. Himmelen bretter seg ut som en tilsynelatende uendelig blå flate, de første høstløvene ligger tørre og fine langs veien. Innenfor de hvitmalte veggene på Tent-huset sitter det man må kunne kalle en sammensatt forsamling.

LEDER: Verdens farligste bok

Siden oppstarten i 2000 har teltmakerorganisasjonen Tent arbeidet for å hjelpe kristne å ta med seg vitnesbyrdet sitt når de er på lengre eller kortere arbeids- eller studieopphold i andre kulturer. Konseptet kalles teltmakertjeneste, etter apostelen Paulus som livnærte seg som teltmaker på mange av sine misjonsreiser. Han flyttet ikke fra troen sin, men tok den med i alle deler av livet. Også på jobb.

Nå sitter det ti mennesker fra ulike nasjoner rundt bordet og diskuterer ett spørsmål: Hva skal være fellesnevnerene når Tent nå blir etablert i flere land? Hva kan en ikke tilpasse til den lokale kulturen?

– Det er jo viktig at vi viser at vi er profesjonelle. Å komme tidsnok og være oppgaveorientert er jo viktig, sier Gerson Celeti fra Brasil.

– Nå snakker du som en tysker, repliserer Dipa Celine Theresa kjapt til utbredt humring blant den lille og svært internasjonale gruppen som er samlet i Tents lokaler. Den indiske IT-analytikeren fortsetter, lavmælt men inderlig:

– Det må finnes en balanse. Jeg vil definitivt ikke si til en inder: Bare bruk to måneder til om du vil. Og så ikke bry meg om man ikke kommer tilbake med et resultat. Det ville jeg aldri gjøre. Men vi må finne en balanse.

– Ta med troen

I midten sitter Steinar Opheim og lytter til ordvekslingen. Tent-grunderen reiser over hele verden med ett budskap: Ikke flytt fra din kristne tro. Ta den med. Særlig brenner han for kristne som reiser og etablerer seg på steder der kirken står svakt eller er fraværende. Han vil gi dem en visjon av det livet Paulus levde der arbeid er en del av misjonstjenesten.

Nå har han samlet et knippe mennesker fra steder der Tent er i ferd med å etablere nasjonalt arbeid. Det er høyt under taket i det gamle bedehuset som Tent fikk kjøpe for én krone i sin tid. Og det kan komme godt med. Stemningen i rommet er behersket, men konturene av et mentalt kulturkrasj kan leses.

– Vi lukker denne saken nå, og ser på den med friske øyne i morgen. Vi har én sak til som vi må ta opp før vi kan ta lunsj, sier Opheim etter å ha oppsummert diskusjonen om hvordan organisasjonens internasjonale vedtekter kan gjenspeile ønsket om effektivitet og forutsigbarhet uten å enten virke for slapp eller for streng.

LES: Jørgen (68) er fortsatt tent av Jesusvekkelsen

– Alle som snakker om disippelskap hjemme hos oss snakker om det som noe relasjonelt. Hvordan kan vi gjenspeile dette, spør tsjekkeren David Riman. Et enklere samtaletema. Og snart er det lunsj.

– Hvem er satt opp til å lage mat, spør Steinar før gruppen får lov til å strekke på beina.

– Gode mentorer

Alle mente at Deepa Celina Theresa burde gi seg fullt til misjonen da hun kom tilbake til Chennai. Som nyfrelst troende med et sterkt vitnesbyrd og høy kompetanse som IT-analytiker i Singapore måtte det vel være noe spennende hun kunne gjøre?

Men når alt kom til alt var det stort sett sekretærlignende stillinger kvinnen kunne få. Det var ikke akkurat det hun så for seg.

– Men jeg hadde gode mentorer som passet på meg og hjalp meg til å vokse, sier hun. Vi har satt oss litt til side mens de andre steller til lunsj.

Hun falt umiddelbart for teltmakerstrategien da hun hørte den presentert av en av Opheims kontakter i India. Senere dro hun nord i India. For storbyjenten fra Chennai sørøst i India ble det et sjokk å se hvordan hennes landsmenn levde.

– Alle i IT-bransjen var som meg, så jeg antok vel at alle andre hadde det omtrent slik. Disse menneskene hadde et hardt liv. Et måltid for dagen var luksus.

Deepa fant ut at å gjøre noe her i nord ville bli en monumental utfordring. Så det bestemte hun seg for å gjøre.

Lunsjvekkelse

Etter hvert har hun kommet i kontakt med Tent, og fra august i år har hun reist rundt for å undersøke interessen for teltmakervirksomhet. Der fant hun ut at et nettverk av kristne lunsjklubber allerede hadde hatt stor vekst.

– Det er IT-folk og fabrikkarbeidere som samles i lunsjen. På kort tid har det bredt seg ut til 130 arbeidssteder, sier hun om det som etter hvert fremstår som en lunsjvekkelse.

«Dette er det naturlige neste steget for oss», var tilbakemeldingen da Deepa snakket med folk i bevegelsen om teltmakervirksomhet.

– Det er Guds strategi, sier Deepa rolig. Og smiler.

Ville være med

Sammen med oss sitter en mann som kan være vanskelig å plassere. Med rolige bevegelser og et tydelig glimt i øyet presenterer David Riman seg som økonom, steinselger og pengeinnkrever. Ja, og så evangelist og predikant og dermed for mange tsjekkere – provokatør.

– Mest av alt håper jeg å være en god tjener, legger han til. Og legger også til at han har vært nasjonal mester i karate og sysler som knivsmed på si.

Også for David kom teltmakertjenesten som et svar på hans store spørsmål, som var hvordan en kan nå unådde folkeslag.

– Jeg fikk høre Steinar tale, og han er en fantastisk taler. Jeg fant ut at dette ville jeg være med på.

David ser mange velutdannede mennesker som er «ubrukelige i kirken» i hjemlandet.

– De er så oppgavefokusert at de passer ikke inn. Jeg håper å kunne motivere noen av disse til å flytte. I teltmakervirksomhet vil evnene deres kunne bli en styrke.

Vanskelige ord

De er altså kommet til Bergen for å stake ut en kurs som kan være felles for de nasjonale underavdelingene. Og det er ikke bare kulturelle forskjeller en må ta høyde for. Ta for eksempel et ord som «rekruttering», som jo er et viktig ord for en organisasjon som skal… rekruttere folk til teltmakervirksomhet.

Under debatten var det noen som innvendte at ordet ville bli misforstått i en del kulturer. Står det ordet i vedtektene, så vil myndighetene stryke det, var innvendingen.

David har på sin side argumentert varmt for at nettopp det ordet skal inn. Altfor mange kristne vedtektsdokument er vage, mener han.

– Jeg vil ikke at vi skal «motivere» eller «inspirere». Vi skal jo rekruttere.

Han smiler. Tonen er ikke konfronterende, men den er lidenskapelig.

Ulike folk

Gruppen beveger seg litt rundt i lokalet. Det spises, prates og luftes. David og Deepa begynner å bli varme i trøya. De snakker om forskjellighet.

– Vi er alle veldig forskjellige. Det gjør oss sterke, sier Deepa.

– Ofte velger kristenledere mennesker som er lik seg selv. Det gjør jo alt enkelt. Men Steinar er annerledes. Han velger ulike folk. Det gir, hva skal en si, mer lys over sakene. Det er modig, legger David til. Deepa fortsetter:

– Det er en åpenhet rundt bordet. Vi finner felles områder. Samtidig må vi se de andres perspektiv. Det kan være vanskelig å konkludere, en må kunne inngå kompromiss.

Frelst

Begge to har en omvendelsehistorie å vise til. Deepa var på besøk i Australia da hun ble invitert med til pinsemenigheten Hillsong.

– Jeg ble berørt av Herrens kjærlighet. Det var noe som var veldig annerledes. Så jeg begynte å gå til kirken i Singapore der jeg bodde. Så sa Gud til meg at jeg skulle dra tilbake til India. Jeg fikk sjokk. Han sa at om jeg ville dra, så ville han velsigne meg. Om jeg ikke dro, ville jeg også bli velsignet. Jeg ble nysgjerrig.

Og her er hun, fire år etter, på den andre siden av verden. Hun sitter i en sort boblejakke som hennes søster i New York sendte henne for litt siden, etter å ha fått det for seg at Deepa kom til å besøke et kaldt land. Det er kanskje en fin dag i Bergen, men høstkulden gjør det iskaldt for en inder.

David på sin side kaller seg selv et resultat av at to jenter i klassen fastet og bad for medelevene ukentlig.

– Åtte elever tok imot Jesus. Jeg var den siste, ler han.

Nå er de altså begge i startgropen av et teltmakerengasjement de håper skal bære frukter.

– Nå diskuterer vi formål og vedtekter. Men Steinar er flink til å forklare at dette ikke egentlig dreier seg om å finne fine formuleringer. Det handler om å tilbe Gud og se hva han vil gjøre. Han gir oss det store bildet. Det liker jeg, sier David.

Enhet

Lunsjen er over, og folk trekker tilbake til det store møtebordet som er rigget midt i forsamlingslokalet for anledning. Steinar Opheim er godt fornøyd med det første møtet i teamet.

– Det var flott å merke enheten som preget gruppen selv om vi kom fra forskjellige verdensdeler og kulturer.

Viktige skritt

Han legger ikke skjul på at det vil være utfordrende å finne vedtekter som passer i ulike kulturer.

– Arbeidsmetodene er forskjellige. Ord og begrep blir også oppfattet ulikt. I tillegg må vedtektene få en form som ikke gjør det for vanskelig å få Tent registrert. Vi kom mange viktige skritt på veien i løpet av møtet, slår han fast.

Når vedtektene er på plass vil det bli enklere å etablere nasjonale kontorer. Da er håpet at det skal komme flere nasjonale initativtakere som ønsker å starte Tent i sitt hjemland.

– Når det gjelder kurs ønsker vi å nå vidt ut. Vi ser at det er behov for den undervisningen vi kan tilby på tvers av kulturer og kirkesamfunn. Når det gjelder etablering av Tent-kontorer jobber vi ut fra nasjonale initiativtakere, sier Steinar Opheim.