Tertullians langfredagsdatering stadfester Danielbokens årukeprofeti

Hvis kirkefaren Tertullians opplysninger er korrekte, så fant Jesu korsfestelse sted fredag 25. mars i år 29.

Dette vil i så fall bekrefte Danielbokens årukeprofeti, da det jødiske året 29-30 er den 70. årukes "midte", som skulle bringe "slaktoffer og matoffer" til opphør som gyldige offer for Gud - slik Gud selv ga til kjenne ved at forhenget i templet revnet fra øverst til nederst, da Jesus døde.

I år falt Langfredagen jo på 25. mars. Dette er samme datoen som kirkefaren Tertullian (født ca. 160, og død en gang etter 222 e. Kr.) hevdet at Jesu korsfestelse fant sted.

Ifølge Tertullian var ”de to Gemini” konsuler i Roma på den tiden korsfestelsen fant sted, og man vet at nettopp disse to personene var konsuler i Roma i år 29. Hvis Tertullians opplysninger er korrekte, så betyr det altså at Jesu korsfestelse fant sted fredag 25. mars i år 29.

Tertullian – som stammet fra Carthago – hadde før sin omvendelse til kristendommen særlig studert retorikk og jura, og hadde vært i Roma, kanskje som praktiserende advokat.

Det er vanskelig å skjønne at en offentlig person som han skulle komme med en slik helt uavhengig tidfesting av Jesu korsfestelse, uten at han virkelig hadde bakgrunn for å gjøre det.

Dateringen hans bekreftes dessuten av ”enkelte andre Kirkefædre”, jf. Kirke-Leksikon for Norden, bd. II, s. 641f (Århus 1904).

Hvis denne dateringen er riktig, så har det imidlertid konsekvenser for hvor lenge Jesus kan ha virket offentlig forut for korsfestelsen. Iflg. Luk. 3:1 var jo ”Pontius Pilatus .. landshøvding i Judea” da Døperen Johannes begynte sin virksomhet.

Og Pilatus kom ifølge opplysninger hos den jødisk-romerske historiker Josefus først til Judea som landshøvding i år 26. Jesu første besøk i Jerusalem etter at han hadde blitt døpt av Johannes kan derfor tidligst ha funnet sted i påsken år 27 (jf. Johs. 2:13ff).

Hvis Tertullians opplysninger vedr. tidspunktet for Jesu korsfestelse stemmer, så kan vår Herre Jesus altså ikke ha rukket å virke offentlig i mer enn godt og vel 2 år før enn de frelseshistorisk avgjørende påskebegivenheter fant sted i Jerusalem – mens for eksempel kronologien i bd. 1 av ”Studiebibelen” (Ski 1988) regner med at korsfestelsen fant sted i påsken år 30.

Dette skyldes imidlertid at man antar, at den jødiske høytiden som i Johs. 5:1 bare er omtalt som ”en av jødernes høytider”, var en påskehøytid. Men hvorfor skulle dog Johannes her omtale jødenes sentrale høytid på en slik utydelig måte, når han ellers i evangeliet sitt omtaler den klart og tydelig som ”jødenes påske” (Johs. 2:13 og 11,55) og ”påsken, jødenes høytid” (Johs. 6:4)?

I den før nevnte kronologien for Jesu liv i ”Studiebibelen” har man derfor også satt et spørsmålstegn på det stedet der man i år 28 – med henvisning til Johs. 5:1 – har plassert et påskebesøk i Jerusalem (dvs. mellom den påsken som er omtalt i Johs. 2:13ff og den påsken som er nevnt i Johs. 6:4). Og i selve kommentaren til Johs. 5:1 i ”Studiebibelen” (bd. 4) står det å lese flg.:

”Man vet ikke med sikkerhet hva dette var for en høytid, men det er lite sannsynlig at det var påsken. Denne nevner nemlig Johannes spesielt flere ganger (2,13; 6,4; 11,55). Kanskje det er mest sannsynlig at det var pinsen, en av de tre store, årlige høytidene (5. Mos. 16), eller løvsalenes høytid, som ofte bare refereres til som ”høytiden”.”

Det er altså på ingen måte selvsagt at Jesu offentlige virke sammen med disiplene har strakt seg over godt og vel tre år, slik det alminneligvis sies. Tvert imot, så tyder Johannes-evangeliet altså på at det bare dreiet seg om godt og vel to år.

Tertullians opplysninger om tidspunktet for Jesu korsfestelse bekrefter dessuten profetien om de 70 årukene i Dan. 9:24 – 27, idet v. 27b i denne profetien sier at ”midten av uken skal bringe slaktoffer og matoffer til å opphøre” (jf. oversettelsen i Lutherstiftelsens Bibelværk, 4. Del, De profetiske Bøger, Profeten Daniel, s. 40, Kristiania 1923). Den 70. åruken startet nemlig i år 26, hvis man (slik som for eksempel C. Asschenfeldt-Hansen i ”Fra Guldgruben. En Bibelforklaring”, 5. Bind, s. 494, Kjøbenhavn 1900) regner det 7. året av den persiske kong Artaxerxes’ (den førstes) regjeringstid som utgangspunktet for de 70 årukene (jf. Dan. 9:25, sml. Esra 7:8 og v. 11ff).

Dette året var det jødiske året som løp fra mars-april 458 f. Kr. til mars-april året etter. Regner man da 69 åruker = 483 år frem, så kommer man til det jødiske året som begynte i mars-april år 26 (OBS! Det finnes intet ”år 0” – år 1 f. Kr. etterfølges umiddelbart av år 1 e. Kr.!). Da startet som før nevnt den 70. åruken; og siden midten av denne åruken - som brakte slaktoffer og matoffer til opphør - nødvendigvis må sikte til Jesu offerdød på korset (jf. bla. Matt. 26:50f og Hebr. 10:1ff), så må denne ha funnet sted i det fjerde året av den 70. åruken, dvs. i det jødiske året som begynte i mars år 29.

Hvorfor må profetiens utsagn om at ”midten av uken skal bringe slaktoffer og matoffer til å opphøre” nødvendigvis sikte til Jesu offerdød på korset? Jo, fordi de 70 årukene jo iflg. Dan. 9:24 ble ”tilmålt ditt folk og din hellige stad” med henblikk på realiseringen av alt det som er nevnt i Dan. 9:24; og siden intet av dette ifølge profetien skulle virkeliggjøres i løpet av de 69 første årukene, så blir den siste åruken avgjørende for realiseringen av alt dette.

Når forkynnelsen av “evangeliet om riket” - som grunner seg på det som skjedde i første halvparten av den 70. åruken (jf. at de 70 årukene ifølge Dan. 9:24 bla. var “tilmålt ... til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste”) - har blitt forkynt “over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag”, så kommer iflg. vår Herre Jesu ord i Matt. 24:14 “enden”.

Da skal siste halvparten av den 70. åruken utspille seg, jf. at Antikrists virketid iflg. Åp. 13:5 blir 42 måneder = 3,5 år (sml. Dan. 7:25; 12:7; Åp. 11:2-3; 12:6 + 14). Dette er det siktet til i den andre halvparten av Dan. 9:27 (og i Dan. 9:24 med ordene om at de 70 årukene bla. var ”tilmålt ... til å innelukke frafallet og til å forsegle synder”, jf. 2. Tess. 2:9-12); men v. 27c bør oversettes litt annerledes enn det normalt gjøres, nemlig: ”På styggedommenes ytterste skal ødeleggeren være” (istedenfor ”På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme”).

For i den hebraiske grunnteksten står det nemlig for det første ikke noe verbum i v. 27c, slik at det blir en skjønnssak hvilket verbum man mener det her er underforstått; og det står for det andre ikke flertall: ”vinger”, men entall: ”vinge”, og vinge brukes på hebraisk ofte i overført betydning om ytterkanten av noget (jf. at ”wing” også på engelsk kan brukes på den måten, slik som i fotball). Og for det tredje sikter ”styggedommene” – som på hebraisk står i flertall og ikke i entall – i Skriften til avguderi (jf. bla. Jer. 7:30), slik at uttrykket ”styggedommenes ytterste” sikter til at Antikrist vil sette seg i Guds sted og kreve å bli tilbedt som Gud (jf. bla. Matt. 24:15, 2: Tess. 2:4 og Åp. 13:15f).

Når det altså i v. 27a heter: ”Og én uke forårsaker at en pakt for de mange får overtaket” (sml. både den ovenfor nevnte oversettelsen i Lutherstiftelsens Bibelværk og oversettelsen i Edward J. Young: ”The Prophecy of Daniel. A Commentary”, s. 209, Grand Rapids 1949), så er det dermed siktet til den 70. åruken, som nok i en viss forstand må deles mellom Messias og Antikrist (slik jeg her har forsøkt å redegjøre for), men som dog i sin helhet tjener Guds frelsesplan, fordi Antikrist ikke får det siste ordet – slik det fremgår av profetiens avsluttende ord i v. 27d: ”og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen” (dvs. ”strømmer ned over” Antikrist, jf. 2. Tess. 2:8).

Pakten ”for de mange” (jf. bla. Jes. 53:11 og Matt. 26:28) som får overtaket i den 70. åruke, er således den pakten som Gud i sin tid gjorde med Abraham (jf. 1. Mos. 12:1-3 og 17:4-6; sml. Rom. 4:16ff og Gal. 3:6ff), og som på Golgatha og ved den etterfølgende utgytelse av Helligånden på Pinsedagen nådde sin klimaks i midten av den 70. åruken – sannsynligvis i år 29.

For en utdypning av ovenstående, se vennligst artikkelen Bibelens profetiske brennpunkt på min blogg, Bibelens Alfa og Omega.