Tar ikke skikkelig oppgjør

Stephan Christiansens bidrag til den offentlige debatten rundt VGTV-serien FRELST var etterlengtet. Mange opplever imidlertid at hans svar, selv om det var langt og innholdsrikt, ikke gav dem det de håpet på.

Det er spesielt to ting innspillet hans dekker over:

1. Det faktum at mange har hatt gode opplevelser i Jesus Revolution og at Ruts historie bare er ”en erfaring blant mange”, er ikke et holdbart argument for å legge debatten på is.

Det er en kjensgjerning som skal med, men den er irrelevant i det som her er sakens kjerne, hvordan et stort antall mennesker har følt seg brukt og brukt opp i Guds navn.

2. Dernest opplever jeg at innlegget ikke hjelper debatten i nå fram til kjerneproblematikken når det gjelder JR under Christiansens lederskap. Han erkjenner at ting ble gjort feil, men han tar aldri et skikkelig oppgjør.

En på Facebook skrev det så treffende:

«Det er ikke så lett å si unnskyld. Hvis jeg sier: “Jeg er lei meg, men...” blir unnskyldningen fort et forsvar. Det er bedre å si: “Jeg er lei meg for at jeg har gjort deg vondt, jeg håper du kan tilgi meg?” Det blir ofte bedre dialoger når målet er forsoning og ikke å vinne en “rettssak.”

Mange har etterlyst Stephans stemme i debatten og håpet nok at hans svar ville være en uforbeholden unnskyldning. Man burde kunne forvente at Stephan ville ta ansvar for den usunne lederstilen som preget Jesus Revolution Army.

Å vise ansvar innebærer å bry seg om og respektere andre mennesker og deres grenser. I Christiansens svar oppfatter jeg at han er mest opptatt av å forsvare seg selv og arbeidet. Det var kanskje ikke intensjonen, men innlegget risikerer å dekke til mer enn det åpner opp for sakens kjerne.

Etter å ha lest Stephan Christiansens forsvarsskrift sitter jeg igjen med en opplevelse av at her var det lite å hente for de skadelidende. Unnskyldningen er der, men den er så pakket inn i selvforsvar at den undergraver de skadelidendes egne erfaringer.

Budskapet til de brente barna er da: ”Du er ikke viktig for oss lenger”.

Ikke et spørsmål om misjon

Først og fremst er det ledelsen som skal ta ansvar for ting som gikk galt, ikke de som var underlagt lederskapet. I stedet for å ta et uforbeholdent ansvar, oppleves det som at Stephan snarere tåkelegger og er opptatt av å konkludere med at enkelte ikke passet inn.

I stedet for å møte Ruts smerte på en klok måte, avfeies problematikken med at skoene nok var for store for henne. Problemet overføres dermed til den som er påført overtramp.

Dette er godt eksempel på det menneskesynet jeg mener vi bør rette søkelyset mot. Hvis meniges følelser og opplevelser ikke tas på alvor, utgjør det en større trussel mot kristnes troverdighet enn det en VGTV-serie noen gang kan gjøre.

Det er dette som er grunnproblemet, ikke misjonsiver, radikalitet eller arbeidsmengde.

Problemstillingen i denne debatten er ikke ja eller nei til misjon, hvorvidt Rut Helen hadde den rette skostørrelsen, hvordan ambisjonsnivået var til de som startet og hvorvidt en som leder har gjort feil eller ikke.

Problemet er når det begås overtramp og når det er et gjentagende mønster.

Mer enn tomme ord

Stephan skriver: «Det er trist å tenke på at noen hadde en dårlig opplevelse da jeg ledet arbeidet, men jeg vil sitere en misjonspioner som en gang utbrøt: ’På min gravstein skal det stå: Jeg forsøkte i hvert fall!’»

Christiansen forsøkte noe som dessverre ble til skade for mange mennesker. Et selvforsvar av denne typen er mangelfullt. Vi må slutte å tildekke det som har vært problematisk ved å henvise til det som var bra og de som forteller at de hadde det godt.

Stephan skriver at ”hvert menneske er uendelig dyrebart, skapt i Guds bilde.”

Det er en sannhet vi som kristne holder svært høyt. Det er denne sannheten jeg kjemper for, og grunnen til at jeg skriver. Vi må imidlertid passe på at det blir mer enn tomme ord, og det er dette som er kjernen i skuffelsen rettet mot Stephans tilsvar til kritikken som er kommet frem.

Mange har nok gode opplevelser av sin tid i JR, og det ønsker jeg ikke å ta fra dem. Det er ingenting jeg vil mer enn at folk skal ha det bra, og har folks opplevelse vært bare god, respekterer og anerkjenner jeg det. Men mengden av hjerteskjærende historier jeg har fått høre gjennom årene og spesielt den siste tiden, gjør at hensynet til de med bare gode opplevelser må fravike.

Åndelig overgrep

Vi mennesker er ikke maskiner som har til hensikt å bare produsere. Vi er levende vesener med tanker og følelser.

Hva skjer når sårbarheten vår blir tuklet med? Når mennesker med makt manipulerer oss?

Vi trenger å bli anerkjent, lyttet til og hørt. Vi trenger å bety noe for andre. Dette behovet kan i høyeste grad misbrukes.

Jesus var genuint opptatt av den ene. Slik en lignelse i Bibelen forteller, er han som en god gjeter som forlot de 99 for å lete etter den ene som var blitt borte. Ikke for å forbedre statistikken slik at han kunne skryte av det han hadde oppnådd med de 100. Nei, bare fordi han verdsatte alle likt, punktum.

Den ene som var kommet bort, var like mye verdt som de 99 andre til sammen.

Ledere må gå foran i å statuere gode eksempler, akseptere vår sårbarhet og erkjenne vår tilkortkommenhet, uten å gå i forsvar. Først da og bare da kan vi lede mennesker på en forsvarlig måte.

Er vi ikke kontakt med oss selv, bør vi ikke lede mennesker. Har vi ikke et ærlig forhold til vår sårbarhet, er risikoen stor for at andre mennesker blir rammet av vår uvitenhet. Vi risikerer å bli en ulv i saueflokken.

Hvordan avdekke maktmisbruk?

I den grad man kan snakke om maktmisbruk, er det en viktig forutsetning at definisjonsmakten ligger hos den krenkede. Å oppdage krenkelser fra en overmaktsposisjon er omtrent umulig. Den enkeltes fortelling blir gjerne aldri fortalt og hvis den kommer lederskapet for øre, blir den lett å omskrive og bagatellisere.

Vi er altså ansvarlige for hva vi påfører andre mennesker. Selv om vi synes at vi gjorde så godt vi kunne og ikke forsto hva vi påførte andre, er vi ledere ansvarlige når vi tråkker over andres grenser og utøver det som oppfattes som maktmisbruk.

Er det den krenkedes ansvar å si ifra om åndelige overgrep?

Jeg mener det er viktig at den krenkede selv setter ord på opplevelsen og sier ifra. Men like viktig er det å skape en åpenhetskultur i organisasjoner og menigheter som gjør det lett for den krenkede å snakke om det vanskelige og der det finnes strukturer til å fange det opp og gjøre noe med det – alt innenfor en ramme av tillit.