Jesus Revolution var ikke det jeg trengte
Med stor interesse har jeg fulgt serien FRELST på VGTV. Serien omhandler Rut Helen Gjævert og hennes opplevelse av tiden som misjonær i organisasjonen Jesus Revolution Army. Jeg var også med i armeen, og Rut Helen var teamlederen min. Jeg ønsker her å dele min opplevelse av å være en del av organisasjonen med Rut Helen som nærmeste leder.
Mange har ikke våget å gi sitt bifall til Rut, av frykt for å sette vår kristne tro i et dårlig lys. Jeg mener Ruts historie belyser noe livsviktig når det gjelder menneskesyn og ledelse.
Rut Helen forteller at tiden i Jesus Revolution (JR) ble svært vanskelig for henne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I kjølvannet av VG TV-dokumentaren har noen også gått ut i sosiale medier og delt sine positive erfaringer fra JR.
Det skjedde også positive og spennende ting for meg de årene jeg var med i organisasjonen, og jeg er sikker på at min deltakelse utgjorde en forskjell for noen. Det betyr ikke at Jesus Revolution Army var riktig for meg, eller at det som skjedde, var rett.
Jeg syns det er problematisk når et menneskes liv reduseres til et middel for å oppnå et mål. Slik opplevde jeg at JR var. Mennesket hadde ikke egenverdi og var ikke et mål i seg selv, men var redusert til et instrument for å frelse Europas ungdom.
Vektleggingen av personlighet, personlige behov og fokus på grensesetting opplevde jeg som fraværende. Hvor mangelfullt det var, og hvor skadelig et slikt menneskesyn kan være, har jeg skjønt først i ettertid. Om denne etiske refleksjonen fantes innad i rekkene, var den godt gjemt.
Jeg har lært mye viktig om livet fra tiden i JR. Ikke på grunn av det vi gjorde og sa, men på grunn av det som ikke ble sagt eller gjort.
I JR hadde jeg ofte en dårlig magefølelse, men konkluderte med at det nok var meg det var noe galt med. I ettertid har det vært godt å studere ledelsesfag, teologi og etter hvert diakoni og få bekreftet denne magefølelsen: Noe var uten tvil galt.
I tiden etter Jesus Revolution har jeg flere ganger tenkt at dette var en lærdom i hvordan man ikke skal behandle mennesker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En forvandlet Rut Helen
Etter at jeg sluttet i JR og i de 13 årene som er gått, vegret jeg meg for å møte Rut Helen igjen, for jeg hadde et svært negativt inntrykk av henne fra tiden som teamleder.
To ganger hadde jeg fått øye på henne på gaten i Oslo, og unngikk henne. Jeg ble stresset bare av å se henne. Vi ler av det nå. Den Rut Helen jeg traff vinteren 2015, var et helt annet menneske enn slik jeg husket henne. Nå oppleves hun som et behagelig og sympatisk menneske å være sammen med, til stor kontrast fra den hun var i JR.
Fra å være en person som gjorde meg engstelig, og som jeg helt ærlig ikke kunne fordra, er dagens versjon av henne den rake motsetningen. Jeg opplever i dag Rut Helen som et ekte og troverdig menneske, en slik person som man lett får tillit til.
Det betyr ikke at vi er enige om alt eller at jeg står for alt som kommer frem i dokumentaren hennes.
I 2001 var teamlederen Rut Helen ung, usikker og uerfaren, akkurat som oss andre. Ytre sett fremstod hun likevel som veldig selvsikker og sterk. Tøff. Hun var en militant type som passet perfekt inn som teamleder i Jesus Revolution Army. Det var ikke jeg. Jeg passet ikke inn, og det ble så tydelig for meg i møte med de jeg opplevde som supersoldatene. Rut Helen var en av dem.
Jeg husker at Rut syntes teamet trengte en oppstramming. ”Dette er unntakstilstand”, sa hun med et intenst blikk. “Nå må vi jobbe på.” Slike uttalelser stresset meg veldig, som om jeg ikke var utilpass allerede. Jeg var ikke et menneske; jeg var et middel. De ufrelste var ikke mennesker; de var mål. Vi var i krig mot verden og jeg skulle aldri være svak.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selvfølgelig var det viktig å høre på lederen og følge det lederen så. For Rut var ledet av Stephan og Anne Christiansen, og de var ledet av Gud. Det var jo unntakstilstand. Jeg måtte passe inn. Måtte jobbe på. Måtte ikke være en dårlig soldat i Guds hær, et svakt ledd. Det var bare å brette opp ermene. Ett mål for øye: Frelse for andre.
En høy pris å betale
Jeg var en meget usikker ung mann, jeg var filosofisk anlagt og trivdes i min indre tankeverden. Jeg er introvert, men det forstod jeg ikke da, for jeg kjente ikke meg selv. Jeg søkte de åndelige opplevelsene, og i JR hadde jeg også sterke åndelige erfaringer som kjentes godt i møte med all usikkerhet. Herlige glimt av den ekte, nådefulle Gud lindret smerten jeg kjente ved å være meg.
Jeg var ekstra sårbar og selvforakten økte. Jeg husker flere episoder da jeg egentlig skulle ut og evangelisere i Drammens gater. I stedet gikk jeg rundt og følte på et ekstremt ubehag. Jeg gråt. I noen tilfeller ønsket jeg heller å dø enn å fortsette med livet i revolusjonens rekker.
Men hvorfor sluttet jeg bare ikke?
Det fantes ikke noe alternativ. Dette var jo Guds løpebane for meg. Jeg måtte følge opp for enhver pris. Kunne ikke slutte, da ville jeg jo svikte Gud, teamlederen og teamet. Jeg ville ikke være et dårlig menneske som sviktet organisasjonen Gud hadde startet.
På team i Drammen føltes det som om jeg ble overvåket, storebror så meg. Det satte meg under mye indre stress. Jeg burde kommet meg langt bort, har jeg tenkt i ettertid. Fått hjelp av omsorgsfulle mennesker som så hva som foregikk. Det skjønte jeg ikke da, jeg var fanget i tankemønstre om hvordan ting måtte være. Jeg trengte noe annet.
Jeg gav meg ikke
Etter tiden i Drammen tok jeg et halvt års pause fra misjonens tjeneste. Så ble jeg med igjen på nok et team. Hva skulle jeg ellers gjøre med livet? Armeen var blitt mitt liv, alt annet ble skumlere. Jeg ble dratt tilbake til et system som jeg kjente.
Det var bare én ting som var viktig for meg. Det var å forkynne evangeliet, koste hva det koste ville. Jeg kom inn i et nytt team, vi reiste til Graz i Østerrike, for å starte menighet der.
I Graz fikk jeg det mye bedre, det var en lettere stemning der. Den nye teamlederen hadde en mer menneskelig måte å lede på. Vi jobbet hardt, men jeg tror knapt jeg har ledd så mye som jeg gjorde de første ukene på team i Østerrike. Likevel kunne jeg godt vært årene i JR foruten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For hva lærte årene i Jesus Revolution meg om det å være menneske?
Hva lærte det meg om å elske meg selv, og min neste som meg selv?
År med studier, terapi og erfaringer tilegnet under kjernesunt lederskap i kristne sammenhenger har lært meg at vi mennesker har en egenverdi og at vi er gode nok som vi er. Jeg er fremdeles en troende, og jeg ønsker fremdeles for å se nye mennesker bli kjent med Jesus.
La oss ikke tenke at dokumentaren FRELST er problematisk å forholde seg til og at den svekker vår troverdighet som kristne.
Ledere bør bruke anledningen til å stille seg spørsmål om hva vi kan lære av denne åpenheten og hvordan vi kan unngå at det som skjedde i Jesus Revolution, skjer igjen i våre respektive sammenhenger.
Vi kan gjerne snakke oss varme i debatt om dette, men enda viktigere er at vi gjør snakk om til gode, interne prosesser. La oss ikke gjemme hodet i sanden, men være åpne om hvordan vi kan lede på en bedre måte.
Jeg tror Anne og Stephan Christiansen hadde gode intensjoner. Hensynet til dem bør likevel ikke kneble debatten. Jeg skulle også ønske at de pentekostale fagmiljøene i Norge kommer mer på banen i den offentlige meningsutvekslingen.
Denne kronikken har på mange måter tatt år å skrive. Er svært takknemlig om du leser og om du deler det videre. Da er det større sjanse for at det når fram til dem som trenger disse ordene mest. Jeg ønsker full åpenhet om dette!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kronikken ble først trykket i VG 4. mars 2016.
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Engasjér deg!
TIPS OSS om saker / temaer du vil at vi i Dagen skal skrive om:
*** Prøv Dagen i 1 måned for bare 1 krone.
Dette skjer i Kristen-Norge: Stevneguiden.no er Kristen-Norges gratis møte-og stevneoversikt (det er også gratis å annonsere!)
UKENTLIG NYHETSBREV: Få noen av de viktigste nyhetssakene og debattene rett i epostkassen. Meld deg på her!
Få nyhetsbrev fra Vebjørn Selbekk:
« Hver dag sender jeg deg noen utvalgte saker og debatter som jeg mener at du bør lese! Klikk her for å melde deg på det daglige nyhetsbrevet»
Dagen er Norges eldste kristne dagsavis. På papir siden 1919. Vi gir ut avis seks dager i uken og har abonnenter over hele landet. Vi har også en eavis som kan leses hvor som helst - og når som helst.
DEBATT: På dagensdebatt.no kan du selv skrive egne innlegg og publisere dem direkte på nett. Og kanskje bruker vi også innlegget ditt i avisen Dagen.
Dette skjer i Kristen-Norge: Stevneguiden.no er Kristen-Norges gratis møte-og stevneoversikt (det er også gratis å annonsere!)
ISRAEL: Få med deg nyheter fra Israel og hør podcast fra Israel-korrespondenten
ANDAKT: Følg gjerne vår andakts- og inspirasjonsside
MENIGHET: Les vår faste spalte Menighetsdoktoren
HUMOR og skråblikk finner du i Krykkjebakkposten.
TWITTER: Dagen og DagensDebatt
