Takknemlige for vårt daglige brød

Nedturen i norsk økonomi gjør at vi igjen blir nødt til å sette tæring etter næring. Det kan det komme noe godt utav.

Forventingene til årets lønnsoppgjør er naturlig nok beskjedne. Det viktigste er å sikre arbeidsplasser. Tiden for store tillegg er forbi, i alle fall foreløpig.

Men det kan også være at vi også på sikt må innstille oss på at en strammere økonomisk situasjon enn vi har vent oss til de siste tiårene. Ingen jordisk vekst fortsetter inn i himmelen. Langsiktige konjunkturer tyder på at vi kan bli nødt til å nedjustere forventningene til hva hver av oss skal ha å rutte med og regne med av ytelser.

Arbeidsgiver-topp Stein Lier-Hansen tok i Dagens Næringsliv i går til orde for at norske pensjoner må kuttes.

– Jeg er helt sikker på at de neste 20 årene må vi redusere de totale pensjonsforpliktelsene i Norge. Ingen vil forhandle ned pensjon. Men det må komme. De totale pensjonskostnadene er ikke bærekraftige, sier Lier-Hansen som er administrerende direktør i Norsk Industri.

Ingen av oss ønsker å få dårligere råd. Tryggheten og friheten som ligger i å ha mest mulig midler til disposisjon, er forlokkende for de fleste. Men den som lever i stor rikdom, står i fare for å innbille seg at det er mulig å fjerne tilværelsens iboende usikkerhet. Menneskelivet har til alle tider vært et risikabelt prosjekt. Den som tror noe annet, har glemt tilværelsens grunnvilkår.

50 millioner i Afrika mangler mat, fortalte Vårt Land i går. Den verste tørken på 30 år herjer de sørlige og vestlige deler av kontinentet. En slik katastrofe setter våre egne problemer i perspektiv. Vi skal ikke bagatellisere utfordringene vi står overfor. De må håndteres på en ansvarlig måte for å hindre at vi havner i et skikkelig uføre.

Samtidig er det viktig at vi ikke tenker enda mer på oss selv og vårt eget når ressursene blir knappere. Tross alt er vi blant de aller heldigst stilte på kloden, både historisk og i vår egen samtid. Hvis vi får nyte mindre, bør det være en påminnelse om ansvaret for å være solidarisk med dem som mangler det aller nødvendigste.

Voksende velstand ledsages ikke nødvendigvis av økende vilje til å dele. Vi rammes så lett av det som er blitt kalt de stigende forventingers misnøye. Den som får mye, blir ikke sjelden misunnelig på dem som får enda mer. Vi ser ikke nødvendigvis hvor bra vi har det - rett og slett fordi vi stirrer oss blinde på dem som tilsynelatende har det enda bedre.

Den økonomiske nedturen kan åpne øynene våre for alt som gir grunn til takknemlighet. Det er ikke selvsagt å ha et sted å bo, mat å spise, gratis helsetilbud og i det hele tatt et fredelig samfunn med et omfattende sosialt sikkerhetsnett.

Ikke uten grunn blir vi iBibelen gjentatte ganger oppfordret til å være takknemlige for det vi har fått og dele av vår overflod med andre. Dypest sett er det ikke vi selv som har gjort oss fortjent til å ha det så godt som de fleste har det i dette landet.

Det er en nåde og en velsignelse fra Gud. Han gjør ikke forskjell på folk og byr oss ta ansvar for de fattige, forfulgte og utstøtte. Alt vi har fått, tilhører egentlig ham. Det innbærer en forpliktelse vi ikke skal flykte fra, men stadig ta inn over oss - også om vi går mot trangere tider.

FRISPARK:Pengene eller livet