Sviket i herberget

Den barmhjertige samaritan, Lukas 10:25-37.

Den kjente lignelsen kan leses på to måter. Den er et svar til mennesker som ville sette Jesus på prøve. De vil ha Jesus til å svare på hva man skal gjøre for å arve evig liv.

Sagt annerledes; Hva Jesus mener om å overholde loven?

Jesus svarer at du skal elske Gud og din neste som deg selv.

Dette føder et nytt spørsmål: Hvem er vår neste?

Jesus svarer med en lignelse som er velkjent. En mann ligger skamslått av røvere på veien mellom Jerusalem og Jeriko. En prest og en levitt kommer samme vei. De går bort til den halvdøde før de går videre.

Til sist kommer en samaritan. Samaritanene var ofte i dyp konflikt med jødene og holdt seg kun til Mosebøkene, men han stanset og hjalp.

Utfordringen fra Jesus er klar: Gå bort å gjør likeså. Hjelp din fiende og din venn.

Men lignelsen kan i tillegg leses på en annen måte. Den barmhjertige samaritan blir da et bilde på Jesus. Han er sendt fra Jerusalem (Guds stad) til Jeriko (Forbannelsens stad, Josva 6:26.) for å lete opp de som ligger i veikanten såret av røverne i vår tilværelse.

Når han finner et såret menneske steller han sårene og renser med olje og vin, løfter ham opp på eselet sitt og fører ham til herberget hvor han betaler det oppholdet koster. Alt er betalt! For en kjærlighet!

I herberget skulle mannen være trygg, tenkte Den barmhjertige samaritan. Jeg stikker innom på tilbakeveien for å se hvordan det går.

Det dypt tragiske er at det var røvere i herberget også. De var som ulver i fåreklær. Lignelsen sier ikke dette, men om ulver i fåreklær kan vi lese andre steder i Skriften.

Jeg kjenner en som ble utsatt for overgrep av ulver i “herberget” midt i Guds kirke. Vedkommende var ikke på en øde veistrekning, men i “herberget” trygt i forsamlingen blant mange mennesker.

Når ingen fulgte med, skjedde overgrepet. Ikke bare gikk flere kristne ledere forbi, men de snakket seg imellom og delte med andre hva som hadde skjedd i herberget. Så lette de etter overgriperen og straffet ham, kastet ham ut av herberget uten å bruke det rettssystemet de var underlagt.

Menighetsmedlemmene bivånet det hele på avstand uten å kommunisere med den utsatte. Om det var av tro på at lederne ordnet opp, ikke ville trå i andres ansvarsområde, mangel på kunnskap eller av ren lunkenhet, det vet bare de selv.

Det kom ingen barmhjertig sjel forbi, og ingen sa hvor en barmhjertig sjel var å finne. Ingen helte olje og vin i sårene og forbandt dem. Den krenkede krøp selv fra herberget på leting etter en som kunne stelle sårene.

Det var ikke bare en prest og en levitt som sto og så på og som valgte å gå forbi i denne historien. Hvordan kunne dette skje midt i “herberget” og midt i menigheten?

Selv landet hadde lover for å motvirke at noen skal gå forbi, og for å forhindre nye skader fra å skje. De lovene så ingen ut til å bry seg om.

Det er tungt å se at mennesker overfalles av røvere langs livets landevei. Enda tyngre og større svik er det når de overfalles midt i menigheten.

Men en dag, som vi ikke kjenner, kommer Den barmhjertige samaritan tilbake for å se til alle de han har båret inn i herberget.

Hva vil han si når han ser hvordan de har blitt behandlet, alle de han har betalt for og som han regnet med var i trygghet?

Da vil den krenkede få gi sitt perspektiv, som Jesus spør i lignelsen, om hvem den krenkede syntes var han/hennes neste.

Er du en barmhjertig sjel for andre, eller er du en som går forbi?