Praktisk argumentasjon for mer liturgi på bedehuset

Liturgi har flere sider som kan fylle mange avisspalter, men her satser vi på en mer praktisk vinkling. Og få svar på noen spørsmål i hvert fall.

Går det an å argumentere for at liturgi på det planet som en har i Dnk, Frikirken og DELK kan virke befruktende akkurat på bedehusarven? Vi prøver.

1) Dnks gudstjeneste er som eksempel, etter gammel tradisjon, delt opp fem hoveddeler: Samling, Ordet, Forbønn, Nattverd og Sendelse. Den samme tankegang ligger bak de fleste enkle liturgier.

2) Liturgi – mer fellesskap? I en mer utbygd liturgi uttrykkes i alle fall mer lydelig - i tillegg til fellessangene - at forsamlingen er kalt til en enhet, Guds familie. Dette «familiekoret» synger gjennom faste, felles og kjente ledd seg sammen. Og mer inn i Guds ord. Her i lag med Gud og hverandre finner vi oss selv, vår identitet. Vel og merke ved Guds Ånd! Det blir også en trygg struktur på samlingen.

3) En viktig forutsetning for å velge mer liturgi, er å ta det skritt for skritt, teskei for teskei, slik at det ikke oppstår «fordøyelsesproblemer». Blir liturgi tvungent og unaturlig, mister den mye av sin mening. Derfor tror jeg barna kan være nyttige konsulenter!

4) For barna, som liker faste gjentagelser (jf kjente fortellinger/eventyr), tror jeg dette blir noe positivt ut av. Om vi voksne også forteller meningen med liturgi = Guds ord sitert «med noter til», tror jeg det blir enda bedre.

5) Med den gode strukturen blir leddene/samlingen også bundet sammen til en naturlig helhet.

6) Med en enkel liturgi står møteleder(e), eventuelt sangere og forkynneren mer i sentrum. Styrken kan her være at frie former, personlig vitnebyrd og nådegaver i ord, toner og væremåte her får tid og ro til å nå fram. Et aktuelt forslag er å skifte på å bruke en utvidet liturgi og en enkel liturgi/møte. (Slik DELK kan skifte mellom gudstjeneneste og møte. Det siste med haugiansk sus av historie over seg.) Da får en med seg møtet sin åpenhet f.eks. mot en misjonær som har mye på hjertet. En taler med en bibeltime i magen, en sanger/sangevangelist, en helbredelsespredikant (!) o.a. som kanskje alle gjerne vil ha god tid. Andre søndager kan en ta med seg styrken ved en utvidet liturgi. Ved dåp og nattverd er i alle fall det siste naturlig.

7) Den nye og gode trenden med «barneteologi» (i Søndagsskolen og i Dnks trosopplæring) peker på at barna og de voksne hører sammen og inspirerer hverandre i forsamlingen. Jf «uten at dere blir som barn» … En konsekvens av dette, på mer liturgiske søndager, kan være at barna får er «medliturger» mest mulig av liturgien før prekenen, før de går på søndagsskole.

Dagens barnevennlige trend bør i alle fall resultere i at barna er aktive i liturgien. Barna kan hjelpe oss med leve oss inn i den som «relasjonseksperter» (ifølge barneteologien), mens vi voksne kan hjelpe dem med kunnskap og erfaring.

8) Det faste + det frie = sant Mer liturgi behøver ikke bare gi rom for det faste. Det er best med en veksling mellom det faste og det frie, for de befrukter gjerne hverandre. I alle fall hvis utgangspunktet for begge er Guds ord. Her er det «den vanlige kristne» må få komme inn med sin tjeneste og nådegaver. For lemmene på Kristi legeme trenger hverandre. Ledernes nådegaver skal «sette i gang» menighetens nådegaver! Men hvordan skal dette skje? Her er det en jobb å gjøre. Blir det ikke trøbbel av helbredelsesgaver, profetiske gaver, tungetale m.m. slik det var i Korinter-menigheten? Jo, det kan, men ved Guds hjelp kan disse gavene, og flere, til bli til stor velsignelse. Ja, til frelse for noen, og Guds ære. I begynnelsen av Samling er det naturlig med et «fritt budskap» etter en fast nådehilsen e.l.

Prekenen kan, i tillegg til sin egen frihet, av og til inneholde et meningsfullt intervju e.l. som ekstra. Etter prekenen og dens svarsalme, kan det være plass for noen få vitnesbyrd eller «minnelser». Under Forbønn er det naturlig rom også for fritt formulerte bønner. Frie formuleringer kan gjøre seg også ved avslutning, Sendelse. For den/dem som skal lede liturgien, er det viktig at det er sett sammen et forholdsvis enkelt opplegg som ikke krever for mye, slik at flere kan være med.

9) Den felles syndsbekjennelse (i begynnelse av Samling), som mangler i enkle liturgier, uttrykker klart for alle den felles skjebne vi har som syndere. Oppmuntrer vi hverandre til å be den med hjertet, vil den hjelpe oss til å leve i lyset, sammen. Dette kan smitte over på gudstjenesten ellers, og inspirere til et liv der man også er villig til å ta oppgjørene som måtte være nødvendig overfor Gud og mennesker. Jf 1 Joh 1,5-9.

Den sunne syndsbevisstheten er viktig for et realistisk, friskt og åpent liv/samliv. Gjennom syndsbekjennelsen er dette tydelig fram i dagen. Og den passer meget godt i en forsamling som vil leve i vekkelse/våkenhet selv, dvs den daglige omvendelsen, og vil være til vekkelse! Mangler noe uten syndsbekjennelsen? Det er i hele tatt viktig å minne hverandre på hvordan vi kan bruke liturgi rett. Et spennende alternativ, er - av og til - å ta ut deler av en skriftemålsgudstjeneste eller tilsvarende liturgi i forbindelse med plassen for syndsbekjennelsen. Altså i stedet for en hel offentlig skriftegudstjeneste/-samling. Lederen(e) kan (hvis en vil ha med håndspåleggelse og tilsigelse) legge hånden på hodene under tilsigelse av syndsforlatelsen, til en helst sittende forsamling.

En kan også lage syndsbekjennelser selv, tilpasset spesielle forhold eller hendelser i landet vårt, f.eks. Nøkternhet og ikke alt for mange ord er generelt og til vanlig det beste i bønnetjenesten. I en slik sammenheng kan nådegaver utvikles i sjelesørgerisk retning.

10) Kyrie og Gloria er heller ikke med i enkle liturgier. Kyrie lar nødsropet (vi husker vel Bartimeus!) i oss og verden komme fram (Kyrie eleison = Herre, miskunne deg). Det blir en fort overgang til Glorias Ære være …. med repetisjon av englesangen over Betlehems-markene. På den måten minnes vi på at Gud gjerne forandrer våre nødrop til lovsang, slik som i Bibelens salmer. Han hører våre bønner. Skal vi repetere Dnk sin liturgi i disse leddene? Eller Frikirken/DELK sine ledd? Det trenger vi ikke. Som lovsang (Gloria) kan vi godt ta noe fra en sang vi er godt kjent med og glad i. Kyrie er mer vanskelig å erstatte med en vanlig sang, men finnes i ganske mange og enkle varianter. Men vi kan jo studere og finne mer ut av andre liturgier, for å ha en god bakgrunn for vårt eget valg.

11) Under Forbønn nevner vi to ting: a) Her er det også bra å kombinere det faste med det frie. De faste leddene kan gjerne først, kort og mer generelt, ta opp både takk og behov i sammenheng med både forsamling, organisasjon, kirke, samfunnet lokalt og nasjonalt, og verden. Til hver generelle bønneavdeling føyes konkrete bønneemner fritt formulert. Det synges vers av en bønnesang eller liturgiledd imellom. Det er viktig at vår bønn avspeiler Guds omsorg for alle, og slik lar oss lede og fylle av bønnens Ånd. b) Her kan vi også, av og til, ta deler av en forbønnsgudstjeneste/tilsvarende liturgi inn i Forbønn. Det er en måte å ta mer på alvor Jesu omsorg for syke og plagede, også i en vanlig gudstjeneste. Nå er det vi som er hans kropp på jorden. Tør vi ta den utfordringen i en menighet? Praktisk kan de som skal bes for, eventuelt salves, sitte på den/de fremste benkene. Kanskje vil dette også åpne veien for noen i forsamlingen til å finne sin nådegave/oppgave som går i retning av en omsorgstjeneste. Og kanskje vil dette være noe som rister sammen forsamlingen vår på en egen måte.