Pinlig historieforfalskning

Det er greit at serieskapere tar seg noen historiske friheter, men det får da være grenser. Den grensen krysses i NRK-dramaet «Atlantic Crossing».

Her kan du lytte til lederartikkelen, dersom du heller ønsker det:

----------

Vi nordmenn blir aldri lei av andre verdenskrig. Selv om det er 80 år siden Nazi-Tysklands brutale overfall på oss, så fortsetter den strie strømmen av bøker, filmer og TV-serier.

En av grunnene kan være at vi – delvis i motsetning til våre nordiske naboland – har en krigshistorie vi kan være stolte av.

Vi holdt oss på den rette siden gjennom krigsårene til forskjell fra Sverige og Finland som var tyskvennlige - og for Finlands del tyskallierte – i de periodene der det passet deres nasjonale interesser. Og mens danskene kapitulerte etter få timer 9. april 1940, tok vi opp kampen mot overmakten.

På den måten unngikk kongehuset og regjeringen vår å bli tyskernes gisler slik deres motstykker i Danmark ble. I stedet kunne de frie, norske statsinstitusjonene fortsette motstandskampen på alliert side fra fremmed jord.

Og det er nettopp denne innsatsen, nærmere bestemt kronprinsesse Märthas bidrag, som den rekorddyre serien «Atlantic Crossing» handler om. Dette er NRKs største dramasatsning noensinne og har en prislapp på minst 157 millioner. Av disse har statskanalen bidratt med 70.

Det skal sies at norske skattebetalere har fått mye valuta for de pengene. «Atlantic Crossing» er en storslått produksjon som kretser rundt en viktig, men faktisk ganske lite omtalt del av vår krigshistorie.

Kronprinsessen flukt med sine to døtre og tronarvingen Harald er dramatisk. Først må hun midt under kamphandlingene i aprildagene 1940 forlate mannen sin, kronprins Olav, og ta tilflukt i sitt fødeland Sverige.

Der er man ikke overvettes begeistret verken over å ha fått den norske kronprisens ektefelle eller den tre år gamle fremtidige norske kongen som politiske flyktninger. Det viktigste for Sverige er ikke å irritere det tyske herrefolket som nå står på den andre siden av riksgrensen mot vest.

Derfor er Märtha tvunget til å flykte på nytt. Ferden går opp den trange Petsamo-korridoren til Nordishavet og deretter med båt til USA.

Vel i sikkerhet i De forente - og på dette tidspunkt - nøytrale stater blir den flyktende kongelige familie tatt hånd om av USAs president Franklin D. Roosevelt. Prinsessen og presidenten utvikler etter hvert et nært forhold.

Det er her de virkelig store kontroversene rundt serien oppstår. I et TV-drama, som ikke utgir seg for å være dokumentarisk, kan man ikke forvente at alt er historisk korrekt. Og skaperne tar seg naturligvis enkelte friheter med materialet for å skape driv i fortellingen.

Slikt er det en del av i «Atlantic Crossing». Men det meste er ikke så veldig forstyrrende. Likevel finnes det grenser for hva man kan gjøre i en produksjon som er basert på virkelige og viktige historiske hendelser.

Og de grensene krysses i Atlantic Crossing når det fremstilles som om det var en norsk prinsesse som nærmest endret verdenshistoriens gang.

For i serien er det Märtha - og ikke den britiske statsministeren Winston Churchill - som overbeviste Roosevelt om at han burde støtte Storbritannia og de allierte med krigsmateriell gjennom den såkalte lend-lease-avtalen.

Denne ekstremt viktige og svært omstridte overenskomsten gjorde det mulig for britene å holde ut i deres mørkeste time da de stod nærmest alene i kampen mot nazistene.

«Atlantic Crossing» er foreløpig solgt til 30 land. Vanligvis er vi stolte når en norsk serie får internasjonal utbredelse.

Men denne gangen frykter vi at det hjelpeløse og pinlig provinsielle forsøket på historieforfalskning kommer til å bli ledd av i utlandet. Märtha var bra, hun. Men hun var tross alt ingen Churchill.