Mot til å vente

Økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon.

Når nå enda en gruppe mennesker i svensk kristenhet – kommuniteten på retreat- og kursgården Berget i Rättvik med sin forstander Peder Bergqvist – meddeler at de bryter opp og konverterer til Den katolske kirken, blir spørsmålet om hva en økumenisk holdning innebærer igjen satt på spissen.

LES: Ikke tiden for sinne, men for tårer

Dette er naturligvis en hendelse som berører meg personlig, akkurat som utallige andre, da Berget gjennom fire tiår har vært en åndelig oase og et økumenisk brohode i landet vårt.

Forhåpentligvis kan dette stedet også i fremtiden være et vitalt miljø, men det blir da i praksis i rollen som katolsk stiftsgård. Det er ikke å forakte. Men det er noe annet enn å være et økumenisk brohode, først og fremst på den siden som utgjøres av Svenska kyrkan.

At enkeltmennesker av personlige årsaker velger å konvertere har jeg den største respekt for. Det kan da ofte handle om en lang prosess som ledet til at man har funnet sitt åndelige hjem i en annen kirke. Overbevisninger som må følges. Derimot må det sies klart: Økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon.

Fellesskapet på Berget begrunner sin beslutning med at man nå tar «ytterligere ett skritt mot kirkens synlige enhet». Det er ikke bare en romantisk idé. Det går på tvers av hva viktige frontfigurer i den internasjonale økumeniske bevegelsen i vår tid har gitt uttrykk for. Her holder det å nevne broder Roger av Taizé og Enzo Bianchi i den økumeniske kommuniteten i italienske Bose. Eller Focolarebevegelsens grunnlegger, Chiara Lubich.

La meg ta Bose som eksempel. Dette merkelige, og forunderlig vakre, stedet ved foten av alpene har de siste ti årene fått en nesten like stor strøm av besøkende fra Sverige som Taizé lenge har hatt. For meg har vennskapet med dette fellesskapet vært avgjørende og klargjørende, ikke minst når det gjelder nettopp økumenikkens vei. Bose under Enzo Bianchis lederskap fremstår stadig mer som et klart tegn på hva en økumenisk holdning i vår tid kan innebære.

En større tydelighet enn det som her blir praktisert er det vanskelig å tenke seg. Det konsekvent åpne nattverdbordet er en stor sak i seg selv, med tanke på at messen feires i henhold til romersk ordning og majoriteten av brødrene og søstrene er katolikker. Men en lignende eukaristisk gjestfrihet praktiseres i dag på mange hold i Europa.

LES OGSÅ: KrF-valet – eit mysterium?

Med hvilken rett kaller da denne kommuniteten seg «økumenisk»? Når Enzo Bianchi, selv katolikk, tar imot mennesker fra andre kirker som vil tre inn i kommuniteten, tillater han ikke at disse konverterer og blir katolikker. Man er derimot velkommen som fullverdig medlem under forutsetning at man forblir tro mot den kirken der man har sine røtter. Dette manifesteres aller tydeligst når man avgir løftene. Når den som trer inn i klosteret gir sine avsluttende løfter, tas de også imot av en leder fra den kirken personen kommer fra. En pinsepastor om det er en pinsevenn. En luthersk biskop om det er en lutheraner. En katolsk biskop om det er en katolikk. Her kan man snakke om å «ta steg på enhetens vei».

Det faktum at pave Frans for en stund siden utnevnte nettopp Enzo Bianchi som personlig rådgiver i økumeniske spørsmål – ingen i Vatikanet er uvitende om hvor radikal han økumeniske holdning er – sier adskillig. Det er langt fra alle katolikker – kanskje ikke en gang paven selv – som i dag fremholder at veien til kirkens synlige enhet skulle være at kristne i andre kirker går over til Rom.

Når Bergets forstander begrunner sitt og sine venners beslutning, velger han ikke å skjule den frustrasjon som har drevet handlingen frem. Frustrasjon over den kirken man nå forlater. Det er ikke min sak å kommentere. Men selv det som kan være forståelig er ikke alltid forsvarlig.

Kirken har gjennom de mørkeste århundrer blitt fornyet gjennom at personer som led under situasjonen likevel valgte trofasthetens vei.

Mange av oss som tror på, ber om og søker å bidra til kirkens synlige enhet, holder iherdig fast ved at det finnes en annen vei enn kirkepolitikkens, maktspråkets («kom til oss, så blir vi enige»), frustrasjonenes («vi går, for vi orker ikke lenger») og de uendelige sammenkomstenes vei.

Få har formulert og kroppsliggjort denne veien mer radikalt enn fader Matta al-Miskin (d 2006), det forrige århundrets kanskje fremste profetskikkelse i den koptiske kirken hvis patriark, pave Tawadros II, nylig besøkte Sverige. Fader Matta sa:

«Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet.»

Den hellige ånds vei er alltid overraskende, uventet, uforutsigbar. Men for å være med på uventede er det nødvendig å ha mot til å vente.