Mors hellige kall blir frarøvet henne av såkalte konservative kristne og verdikonservative politikere

Hva er det som er så kristelig og humanistisk ved å sette mor på et valg som vil gjøre barna hennes morløse?

Gammelredaktøren Simonnes i Vårt Land roper i avisen og den nye boka si etter flere kirkelige røster som kan si noe om dagens aktuelle politiske situasjon i lys av teologiske perspektiver. Han er redd for at den politiske høyresiden scorer for mange billige teologiske poeng i kristenflokken.

Politikk i et demokrati handler nå engang om å sanke tilstrekkelig med stemmer slik at man får politisk makt til å gjennomføre viktige saker. Da gjelder det å finne gode argumenter, også teologiske argumenter hvor slike slår an. Såkalte verdikonservative partier har i så måte ofte og på mange måter scoret enkle og billige poeng i den konservative kristenflokken over lang tid.

Jeg slutter likevel ikke med å undre meg over hvordan enkelte representanter for verdikonservative politiske partier ganske lettvint forlater grunnleggende prinsipper i eget program, forankret i norsk kisten og humanistiske tradisjon, for å iverksette en politikk som ligger langt utenfor grunnleggende verdier i samme tradisjon.

Like forundret blir jeg når konservative kristne forlater bibelske sannheter for å bli med på slike politiske raid. At jeg undrer meg over dette skyldes først og fremst min egen godtroenhet og naivitet og et håp om at folk i utgangspunktet vil hverandre vel, slik den danske etikeren Løgstrup hevder er et grunntrekk i den mellommenneskelige dialogen.

Jeg blir simpelthen satt ut når for eksempel ledende politikere eller konservative kristne vil skille mor og barn fra hverandre. Ja, jeg snakker om IS-mødrene og IS-barna. Her bare brukt som et aktuelt eksempel.

Spørsmålet som stilles er: Skal vi ta hjem barna og la mødrene bli igjen eller skal vi ta dem hjem alle sammen? Noen vil bare ta hjem barna og la mora seile sin egen sjø, andre vil berge både mor og barn. Enkelte vil ta hjem noen utvalgte barn og kanskje mødrene deres. Alle vil barna vel, mens mor, ja hva med henne?

Akkurat her, i dette spørsmålet om både mor og barn bør hentes hjem eller ikke, går et politisk og teologiske vannskille. Rett på sak: Hva er det som er så kristelig og humanistisk ved å sette mor på et valg som vil gjøre barna hennes morløse?

Rent politisk er selvsagt alle løsninger mulige når man har forlatt sitt eget verdifundament. Å skille mor og barn blir da bare et kost/nytte-spørsmål før, under og etter valgkampen. Politikken gir ingen teologiske svar.

Da får vi gå til teologien, til Skrift og bekjennelse og litt kristen tradisjon. Hvilke teologiske grunner kan støtte en politisk løsning som setter mor på et slikt valg, som skiller mor og barn?

Nytestamentet opererer med en konkret og autoritativ veiledning i spørsmål som dreier seg om forholdet mellom mor og barn. Forholdet kan defineres som hellig og ikonisk, fordi det teologisk handler både om skapelse og frelse.

Ikke minst dreier seg om inkarnasjonen og slik forholdet mellom Maria og Jesus blir beskrevet; Mora og ungen. Morsrollen har et hellig element i seg. Alle i Norge vet jo dette, for man hører om det på julaften; Den hellige Mor som bærer håpet om frelse i sitt liv. Den hellige familie har blitt løftet frem i Norge i 1000 år, med Maria som den ikoniske mor!

Staten skiller derfor ikke mor fra barnet sånn uten videre, i en kristen tradisjon som verner om mor og barn, unntatt når mor blir berøvet friheten på grunn av lovbrudd. Men selv da er det muligheter for samvær mellom mor og barn, etter god kristen sed og skikk.

Det finnes mange andre eksempler. Jeg lar dem ligge i denne omgang. Men etter en nøye gransking av Skriften og bekjennelsesdokumentene for Den norske kirke blir konklusjonen: Det finnes ingen teologiske argumenter som kan støtte en politisk løsning som setter mor på et valg som fører til et skille mellom henne og barnet.

Familien, med særlig vekt på forholdet mellom foreldre og barn, står grunnstøtt og rager frem som et etisk fyrtårn i de autoritative kristne grunndokumentene og i den kristne tradisjonen. De skal ha store politiske og teologiske baller som vil utfordre dette – noe som enkelte konservative kristne og politikere åpenbart har og har hatt.

Tradisjonelt har det gjerne vært venstresiden i politikken som har utfordret familien som grunnkonsept i samfunnet, særlig ekstremvariantene. Høyresiden har også gjort det når politikken bare ble tilstrekkelig ekstrem. I slik tilfelle fins det noen politiske saker og hensyn som er viktigere for samfunnet og staten å ivareta enn å beskytte barn, kvinner og familien. Da kommer det gjerne opp løsninger som bryter med grunnleggende kristne og humanistiske etiske normer.

I etikken spør man både etter konsekvens, intensjon og karakter. Hva kan intensjonen være, foruten å vinne billige stemmer eller å sette de radikaliserte muslimene ettertrykkelig på plass? Er man ute etter gjengjeldelse, hevn og straff mot den muslimske, villfarne og kriminelle radikaliserte mora? De kan bare ha det så godt, de har valgt det selv. Vi tar fra henne barnet, nei, vi lar henne velge selv, så er vi uten ansvar, uansett så bør hun få steke i eget fett der nede i Syria eller hvor de nå befinner seg.

Dette er synspunkter som finnes der ute både blant politikere og kristne, ja til og med blant muslimer. Hvis dette ligger bak som et motiv for å skulle skille mor og barn, selvsagt kamuflert av vikarierende argumenter, er man på ville veier, ikke politisk i machiavellisk utgave, men teologisk.

Norge har dessverre ingen god historie å fortelle når det gjelder beskyttelse av kvinner, mødre og barn, verken historisk eller i nyere tid. Det er vel nesten unødvendig å løfte fram hekseprosessene fra 1600-1700 tallet og det lokalpolitiske, stats- og kirkesviket, tyskertøsene, barna deres og lebensbornungene ble utsatt for.

Nå ser det ser ut til at staten er i ferd med å gjøre det samme om igjen, med støtte fra politisk verdikonservativt og kristen-konservativt hold. Intet nytt under solen, dessverre. Å bare ville ta hjem barnet, uten mor, er å ta fra barnet sin plass og tilhørighet i en familie. Forholdet mellom mor og barn er særlig viktig for å skape tillit hos barnet. På en snedig måte settes mora på et umulig valg av staten og dermed svikes både mor og barn når de rives fra hverandre.

Her kommer de politiske myndighetene i alvorlig konflikt med selve grunnfundamentet i Bibelen om forholdet mellom mor og barn. Hvilken mor gir fra seg sitt barn frivillig? Gjør hun det, vil det selvsagt bli brukt mot henne siden. Hun vil bli fordømt i egen familie, kultur og i møte med det norske samfunnet. Så mye mor var hun…

Så enten hun gir fra seg barnet eller ikke, så taper hun. Noen som kjenner igjen vannprøven fra den politiske og kirkelige hekseprosessens tid? Uansett hva som blir utfallet, eller her valgt, vil hun tape. Umenneskelig og inhumant, og teologisk helt forkastelig, da som nå.

Mors hellige kall som mor blir frarøvet henne av såkalte verdikonservative politikere og konservative kristne. Det er nesten ikke til å tro, selv om jeg vet at dette er en forlatt teologi for mange i dag. I en kristen tradisjon skal alle mødre, unge, gamle, kristne, ikketroende, jødiske, muslimske, radikaliserte stå til rette for sine handlinger. Men i denne tradisjonen støtter man også det hellige elementet i morsrollen, ikke bare for barnas skyld, men i seg selv.

Selv om mødrene har sviktet sitt land, sine barn, seg selv og alt som er mulig å svike, så skal de likevel behandles med omsorg, ordentlig og aktverdig. Det siste handler om kristendommens grunnleggende budskap om nåde og barmhjertighet, og det handler for politikere og kristne mennesker å fremstå med en robust etisk karakter.

Et samfunn som glemmer å respektere, beskytte og bygge opp om det hellige elementet i morsrollen og som en konsekvens sliter barnet fra mora (helst frivillig) er på full fart ut av kristendommen.