Mitt møte med studielivet

Det er ikke så svart hvitt at kristne kun går på lovsangsmøter, og alle andre bare går på fest, skriver student Johanna Magdalena Husebye.

Da jeg var ti år gammel, sa jeg til mamma og pappa at jeg aldri skulle flytte hjemmefra. Plutselig sto jeg der i fremmede Volda, i en alder av 19 etter, ni lange timer på bussen fra Bergen. Klar til å bli journalist, og for å ta fatt på det ukjente og spennende studielivet.

Drømmen om å bli journalist festet seg allerede på barneskolen. Jeg har gått på kristen barneskole, ungdomsskole og videregående og har likt å skrive gjennom alle års skolegang. I oppveksten bodde familien min både i Israel og USA, og jeg oppdaget tidlig hvor forskjellig syn på verden vi mennesker kan ha.

Det bare forsterket ønsket om å formidle. På videregående hørte jeg mye bra om studielivet i Volda generelt, og journalistutdanningen deres spesielt. Derfor tok jeg sjansen og endte jeg opp på en hybel i Møre og Romsdal en dag i august i likhet med mange før meg.

Første dag av fadderuken regnet det. Rundt 70 studenter sto samlet under et hav av ulike paraplyer og snakket om været. Jeg hadde hørt mye rart om fadderuken, og var nervøs for hvordan det ville bli. Strategien min var å be til Gud om å få gode venner og å være med på mest mulig.

Det var høy musikk og god stemning i den trange stuen da jeg kom på min første fest. Drikkepresset jeg hadde hørt så mye om, opplevde jeg ikke. Jeg var ærlig og sa at jeg ikke pleide å drikke fordi jeg var kristen da noen spurte, og det ble umiddelbart akseptert. Lettet og overasket satt jeg i en sofakrok i et par timer og diskutere religion med mine nye medstudenter.

Det er gått to år siden den gang, og jeg har innsett at det å være blant et lite mindretall av kristne på et studiested ikke behøver å være en svakhet. Grunnverdiene man har vokst opp med forandrer seg ikke automatisk om man flytter til et nytt sted. Jeg har vokst mye i troen i løpet av årene jeg har vært student. Mye av æren for det har de fantastiske «ikke-kristne» vennene jeg har fått i Volda. Gjensidig respekt er det viktigste i et vennskap, og vi lærer mye av hverandre.

Det behøver ikke være et skille mellom kristne og «ikke-kristne», eller mellom kristne og «ikke-kristne» studentmiljøer. Det er ikke så svart hvitt at kristne kun går på lovsangsmøter, og alle andre bare går på fest. Jeg trives med begge deler, og opplevde at overgangen fra videregående ikke ble så vanskelig som jeg hadde forventet. Det er når man ikke respekterer hverandres meninger at det blir krevende.

Den tiden det har vært tøffest for meg å stå fast på mine standpunkt, var da jeg var på utvekslingsopphold i Budapest i mitt andre studieår. Her var det ikke mulig å møtes noe annet sted enn på en nattklubb eller en bar. Drakk man ikke, ble man raskt frøset ut eller ikke invitert. Et valg betydde plutselig så utrolig mye, og jeg følte meg veldig ensom og alene det halvåret.

Min erfaring er at vi er veldig heldige her i Norge. Her kan man delta på festen og snike seg ut klokken tolv når det begynner å bli for kaotisk. Jeg kan be for vennene mine selv om de ikke ber for meg, og jeg har muligheten til å ha et kristent fellesskap ved siden av. På de fleste studiesteder finnes denne muligheten. Det kan være et par andre studenter på skolen, eller en hel menighet. Selv om jeg trives på lovsangsøving, var det på høyskolen jeg møtte mine nærmeste venner.

Da jeg møtte studielivet, ble jeg mer bevisst på egne valg, og hvem jeg var som person. Slik er det ikke bare for kristne studenter, men absolutt alle. Jeg vet at det som er viktig for meg i mitt liv, ikke alltid er like viktig for min medstudent uansett hva han eller hun tror på. Det var aller tydeligst for meg da jeg kom til Volda at heller ikke kristne er enig om alt, selv om vi til tider fremstår som en sammensveiset gruppe i møte med verden.

Om noen dager tar jeg fatt på mitt tredje år som student i Volda. Jeg angrer ikke på valg av studiested, eller på at jeg valgte å være ærlig om hvem jeg var og hvorfor den første kvelden. Mine erfaringer i møte med studielivet har i all hovedsak vært gode.

Det er ikke alltid lett å føle seg annerledes, eller å stå opp for meninger som ikke er politisk korrekt, men for meg har de positive følgene overskygget de negative. Det nytter ikke å være lyset i mørket hvis ingen kan se deg skinne.