Misjonærens bekymring
«Foruten alt annet har jeg det som daglig ligger over meg: omsorgen for menighetene» (2Kor 11:28).
Paulus skildrer et sted nokså detaljert hva han hadde opplevd. Det er nesten så en mister pusten. Han hadde blitt fengslet, slått, steinet og hudstrøket.
Han hadde vært i livsfare – både på elver, til sjøs og til fots. Han hadde opplevd falske brødres onde planer. Han hadde sovet dårlig om natten, sultet, tørstet og frosset (2Kor 11:23–27).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tøffe ting å se tilbake på. Han takket Gud for at han hadde fått styrke til å fullføre det Gud hadde kalt ham til (2Tim 4:17). Men vi skjønner ikke utholdenheten hans uten å lese følgende: «Foruten alt annet har jeg det som daglig ligger over meg: omsorgen for menighetene» (2Kor 11:28).
Dette kan vi kalle misjonærbekymringen: Hvordan går det med de nye kristne på de ulike stedene? Hvordan opplever de truslene fra hedenske naboer, motstanden fra synagogemiljøene, påvirkningen fra vranglæren?
Hvordan fungerer forholdet dem imellom når de samles? Hva med de unge lederne? Hva med nye «spirer» som Synzygus, Evodia, Erastus, Onesimus?
Norske misjonærer har stort sett sluppet mange av de påkjenningene Paulus beskriver. Men «misjonærbekymringen» kjenner de.
Og den må de få dele med oss andre. Den er en felles bekymring som vi sammen, igjen og igjen, skal få løfte fram for Herren.
