Misjonærbarnas historier

Misjonærbarndebatten var og er helt nødvendig. Men norsk misjon av i dag er ikke hvor den var. Nye ordninger er etablert. Likevel trenger nye generasjoner misjonærer stadig forsikring om at barna deres blir godt ivaretatt.

Norsk misjonshistorie er forholdsvis kort. Med unntak av «statsmisjon» til blant annet India og Grønland på 1700-tallet, skjøt norsk misjon først fart etter opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842.

Foreninger og organisasjoner med sikte på internasjonal misjon ble opprettet. Grasrota tok initiativ. Norge ble raskt som en stormakt å regne. For få tiår siden var Norge det land i verden som hadde flest misjonærer i forhold til folketallet. Slik er det ikke nå. Vi er for lengst akterutseilt. Andre har overtatt vår posisjon.

Å si at vi kjenner denne misjonshistorien er ikke helt sant. Nye generasjoner kjenner den ikke. Heller ikke de tilårskomne kjenner bredden, dybden eller alt som historien bærer med seg. Vi har alle noe nytt å lære. På godt og ondt.

Noe må også gjenfortelles. Forfatter og illustratør Lene Ask, som nettopp har publisert boken O bli hos meg, løfter på nytt fram misjonærbarnas historie. Eller kanskje vi skulle sagt misjonærbarnas historier? For det er neppe én enkelthistorie vi snakker om, men ti utvalgte enkeltpersoners individuelle opplevelser av egen barndom og oppvekst og de konsekvenser denne fikk for dem.

Likevel er dette vår historie. Misjonærbarna er barn av våre utsendinger. De er øyenvitner og medforfattere når «den store fortellingen» om norsk misjon skal fortelles. Selv om flere tusen misjonærbarns erfaringer er forskjellige og sammensatte, bidrar denne boka til nødvendig selvransakelse og ettertanke.

På bokomslaget leser vi: «Misjonærbarnas fortelling har ikke alltid stemt overens med misjonens solskinnshistorie og flere har opplevd at det å fortelle om sine erfaringer kan oppfattes som illojalt mot misjonen, foreldre eller Gud».

Jeg tenker umiddelbart: Sånn kan vi ikke ha det! Alle opplevelser, erfaringer og enkelthistorier må bli lyttet til! Den enkeltes fortelling må ikke ugyldiggjøres fordi den avviker fra andres!

De som hevder å ha hatt det godt, må tåle å høre at andre har opplevd det motsatte! Jeg er takknemlig for denne boka, selv om det gjør vondt å lese den, og selv om eksempler på «gode historier» kunne skapt et mer balansert helhetsbilde.

Da enkelthistorier om overgrep blant norske misjonærbarn kom opp for mange år tilbake, slo det ned som en bombe blant mange misjonsledere. Det var noe de ikke visste, som de kanskje burde visst, men som ble dem til del fordi noen våget å stå fram og fortelle om det vonde de hadde opplevd. Flere uttrykte takknemlighet for at de opplevde å nå frem med sine historier; andre det motsatte.

Fra begynnelsen av 1990-tallet ble internatdrift gradvis avskaffet i norsk misjon. Saken handlet nemlig ikke bare om overgrepsproblematikk. Økt innsikt i de skadelige konsekvensene ved atskillelse mellom foreldre og barn i oppveksten, og betydningen av en trygg tilknytning i nære relasjoner, fikk følger.

Men alt var ikke sagt med dette. For mer enn ti år siden ønsket noen misjonsorganisasjoner å kartlegge tidligere misjonærbarns oppvekstsvilkår; dette for å få et enda bedre innblikk i historien. 59 prosent av barna svarte på undersøkelsen. Selv om det store flertallet kunne fortelle om en god oppvekst, hevdet syv prosent å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.

En stor andel misjonærbarn kunne fortelle at de var blitt mobbet av medelever, lærere og ansatte på internatene. Forskerne bak rapporten kunne konstatere at tidligere misjonærbarn i dag har større psykiske plager enn befolkningen ellers.

Flere misjonærbarn var takknemlige for denne undersøkelsen. Andre stilte spørsmål ved fremgangsmåte, metodikk og oppfølging. Selve undersøkelsen og enkeltsaker som kom opp i etterkant, reiste også spørsmål om ansvarsforholdet mellom misjonsorganisasjonene og barnas foreldre. Her er det ulike oppfatninger.

Misjonærbarndebatten var og er helt nødvendig. Men norsk misjon av i dag er ikke hvor den var. Nye ordninger er etablert. Likevel trenger nye generasjoner misjonærer stadig forsikring om at barna deres blir godt ivaretatt.

Dette er spørsmål en aldri blir ferdig med. Misjonærbarnas totale situasjon bør stå sentralt når nye misjonsstrategier utformes og når misjonærers rolle og plassering bestemmes. På det siste punktet tror jeg ikke vi er helt i mål. Om Lene Asks informanter har vist oss medaljens bakside, er jeg overbevist om at vi fortsatt trenger norske misjonærer.