«Det varmer hjertet å lese om fellesskapsfølelsen og kjærligheten i familien», skriver Dagen. Bildet er fra stuen til familien Andersen. Fra Venstre: Frida, Sunniva, Miriam, Åse, Benjamin og Geir Øystein Andersen.

Menneskeverd i praksis

Det er både inspirerende og utfordrende å møte noen som takler det som kan virke som en belastning, på en positiv og engasjert måte.

I Dagen nylig delte Benjamin Andersen (19) og familien hanserfaringer om livet med Downs syndrom.

De var opptatt av å få fram at det ikke dreier seg om en krise. Mor Åse Tveiten Andersen fortalte at de tvert imot har opplevd det som et uttrykk for Guds godhet.

Det bibelske navnet Benjamin betyr «lykkens sønn». Både hun og ektemannen Geir Øystein Andersen opplever det treffende. Det varmer hjertet å lese om fellesskapsfølelsen og kjærligheten i familien.

Det er både inspirerende og utfordrende å møte noen som takler det som kan virke som en belastning, på en positiv og engasjert måte. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at familier er forskjellige, og barn er forskjellige.

Ingen av oss har bare gode dager, samme hvilke forutsetninger vi har. Og det å få et barn med spesielle behov, kan for mange innebære betydelige påkjenninger og offer.

Og mange tilstander kan være langt mer utfordrende enn Downs syndrom. Den som står på utsiden, bør ikke for snart verken moralisere eller romantisere.

Både merarbeidet og økte bekymringer kan være tunge å bære. Sorgen over å se at ens eget barn faller utenfor sosialt eller ikke får samme muligheter i familieliv og yrkesliv som de fleste andre, er umulig å sette seg inn i for den som selv ikke har opplevd det.

Samtidig er det nettopp i møte med mennesker som trenger ekstra omsorg vi blir klar våre egne holdninger til menneskeverd.

Sett fra et kristent ståsted er ikke verdien vår knyttet til hva vi kan prestere, hva vi eller hvordan vi ser ut.

Den er knyttet til at vi er skapt i Guds bilde og elsket av ham. Og vi har fått i oppgave og elske og hjelpe hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi skal gi rom for hverandre, og bære hverandres byrder, slik at den enkelte kan få et så godt og meningsfullt liv som mulig.

Ingen av oss er født uten noe som på ett eller annet vis kan betraktes som feil eller mangler. Hos noen er de synlige, hos andre er de skjulte. Og hos de fleste av oss blir de mer og mer fremtredende etter hvert som alderen skrider frem.

Vi er skrøpelige og blir skrøpeligere. Livet er en fantastisk gave som vi skal få ta imot og utvikle, men samtidig vet vi at alle mennesker er underlagt forgjengelighet.

I Vesten ser vi en paradoksal utvikling i synet på mennesket. På den ene siden er vi blitt stadig mer opptatt av individet og dets frihet og rettigheter. På mange måter er det skjedd oppløftende og gledelige ting.

Mennesker som tidligere var stuet bort på institusjoner og hadde små muligheter til å utvikle talenter og interesser, opplever i dag at langt mer er mulig.

Parallelt med dette hylles og dyrkes det sterke, vakre og dyktige menneske på en måte som skaper mindreverdighetskomplekser hos svært mange.

Det gjelder langt fra bare dem som har et ekstra kromosom eller andre tilleggsutfordringer. Men for dem som på en eller annen måte har «litt mindre håndbagasje», som lyrikeren Inger Hagerup uttrykte det, kan presset oppleves ekstra tøft.

Da er det avgjørende at vi i praksis viser hva menneskeverd er. Og det dreier seg først og fremst hvordan vi møter og tjener våre medmennesker, ikke minst dem som har spesielle behov.