Må man ha et kall for å være pastor?

Spørsmål: «Hvorfor slutter mange pastorer i tjenesten etter en stund? Skyldes det at de var for dårlig forberedt, eller kan det hende at de ikke hadde et kall fra Gud til å være pastor?»

Er du engasjert i en menighet? Bli med i Facebook-gruppen Menighetsdoktoren

--------------

Må man ha et kall for å være pastor?

Det er jo et sensitivt spørsmål som det ikke er lett å svare på. Eller sagt på en annen måte: Det er nok flere grunner til at mange pastorer avslutter sin tjeneste lenge før pensjonsalderen.

For noen år siden ble det gjort en uformell undersøkelse i to kirkesamfunn om hvor mange som etter endt pastorutdannelse fortsatt sto i tjenesten etter 15 år. Det var mange som hadde fått seg et nytt yrke. I ett av disse pastorkullene var det bare to av 18 som fortsatt var i tjeneste etter 15 år.

Hensynet til familien

Dette gir jo grunn til ettertanke. For en del år siden ble det forventet at pastorene skulle flytte på seg etter noen år i menigheten. Dette ble en belastning for familien, særlig for barna. Mye flytting kombinert med lave lønninger og lite bekvem arbeidstid, ble etter hvert en belastning. I dag er heldigvis mye av dette blitt rettet opp. Pastorene har lengre tjenestetid i menighetene, lønningene er blitt bedre og arbeidstiden mer regulert.

Vi tror det er viktig å understreke betydningen av at pastorene har et langsiktig perspektiv på sin tjeneste i menigheten. Vi tror det er gunstig for menigheten fordi det skaper stabilitet og det gir mulighet for å arbeide etter en langsiktig strategi. Samtidig må det selvfølgelig være en ventil som gjør at pastorer kan avslutte en tjeneste på en god måte og gå videre.

Gjennomtrekk

Det har vært for stor gjennomtrekk i pastoryrket. Det er å håpe at dette kan endre seg. Kirkesamfunn har gjort noen gode grep med å følge opp pastorene på en bedre måte gjennom veiledning og relevante nettverk. Dermed føler man seg ikke så ensom i tjenesten ved denne nødvendige relasjonsbyggingen kollegaer imellom, men vi tror det er enda mer å gå på her. Alle pastorer bør ha en tett relasjon til to-tre andre pastorer på ukentlig basis.

I ditt spørsmål kommer du inn på om en pastor må ha et kall fra Gud for å kunne stå i oppgavene over lengre tid. Det tror vi er helt nødvendig. Det er flott med alle som vil gjøre en innsats i Guds Rike, også som pastor en begrenset periode. Men skal en holde ut i en livslang tjeneste, er det så krevende og utfordrende at man må vite at det er Gud som har gitt kallet! Menneskelig iver og entusiasme er vi redd for ikke er nok. I stormene er det avgjørende å vite at Gud står bak og har gitt kallet. Da kjenner man seg igjen i Pauli ord som gir bekreftelse: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.»

Kallstanke på retur

I tidligere tider var kallstanken framtredende i flere yrker. Man hadde kall til å bli sykepleier eller lærer. Man ønsket å tjene Gud gjennom sitt yrke og var bevisst dette. I dag har pendelen kanskje gått for langt i motsatt retning. Yrket og karrieren kan bli viktige enn å være en «Kristi representant» på jobben.

Bibelen har mange eksempler som viser at Gud kaller til forskjellige oppgaver. Mesteren ber oss om å be at «høstens Herre må drive arbeidere ut til sin høst». Vi trenger mennesker med et guddommelig kall som står i stormene som alltid kommer.

Vi vet at det er pastorer som hadde kall fra Gud til å være pastor, men som likevel sluttet i tjenesten etter en tid av ulike grunner. Den kan være sykdom, familiesituasjonen, konflikter, dårlig behandling eller noe annet som var grunnen. Disse er en ressurs og vi håper disse blir tatt vare på i menighetsarbeidet. Vi tror at flere slike kan komme fullt tilbake, med enda mer visdom og kraft i arbeidet, men sårene må være legt før man går i gang. En god oppfølging over lengre tid er viktig i slike situasjoner.

Noen er også uegnet til å bli pastor. Det er trist når disse tar flere års teologisk utdannelse uten at det blir sagt fra til dem at de ikke passer til oppgaven. Mange har fått en tøff realitetsorientering når hverdagen har innhentet dem. Det er viktig å vise disse omsorg og veiledning, men det er også viktig at noen tar den belastningen med å forklare dem at de ikke er egnet.

Ikke gammeldags

Paulus er et krystallklart eksempel når det gjelder å ha et guddommelig kall: «Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.» Gal 1, 11-12. På veien til Damaskus fikk Paulus sitt kall fra Gud, jmf Apg 9. Det styrket ham og gav frimodighet i alle livets situasjoner.

Paulus sier også: «Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.» Apg 26, 19 23.

Det er ikke gammeldags å ha et kall fra Gud til å være pastor. Tvert om det er en velsignelse og styrke, særlig i krevende tider!