Lovbundet eller lovløs?

I vår menneskelige natur er det en dragkamp mellom lovløshet og loviskhet. Ulike personligheter tenderer enten mot den ene eller den andre ytterligheten.

«Hvor høyt jeg elsker din lov! Jeg grunner på den hele dagen.» (Salme 119,97)

Som barn og ungdom ble de fleste av oss underlagt begrensninger som vi mer eller mindre godtok og forstod. Foreldrene våre kunne for eksempel stille krav om at vi måtte komme hjem til et visst klokkeslett.

Når vi ble voksne forandret mye seg. Hvis vi skal tidlig på jobb blir vi kanskje takknemlige hvis ektefellen gir oss frihet til å legge oss klokka ti om kvelden. Det som før var en grense som provoserte, ble nå til beskyttelse for en trett kropp.

I vår menneskelige natur er det en dragkamp mellom lovløshet og loviskhet. Ulike personligheter tenderer enten mot den ene eller den andre ytterligheten. I mellommenneskelige konflikter opplever vi ofte denne spenningen. Enkelte bærer et opprør med seg fra oppveksten. De blir provosert så snart de oppfatter at noen prøver å sette en grense for deres frihet. Andre ergrer seg når venner ikke kommer på tida eller viser mangelfull respekt for uskrevne regler og forventninger.

Gud leter etter noe annet i et menneske. Både opprør og loviskhet vekker avsky hos Gud. Bare kjærligheten oppfyller loven, sier Det nye testamentet. Det vi elsker er hva som interesserer Gud. Når David sier at han elsker Guds lov er det fordi han har oppdaget at loven er et fullkomment uttrykk for Guds vesen og natur. David ­elsker den Gud som også uttrykker seg i loven gjennom sin rettferdighet, barmhjertighet og omsorg for alt det skapte.

Les de 100 siste andaktene her