Dagen du helst ville glemme
«Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen og sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal fienden ha makt over meg?» (Salme 13,3)
Mobilen ringer, klokka er sju om morgenen. En gråtkvalt stemme du umiddelbart gjenkjenner forteller deg det du ikke ønsket å høre. Noe forferdelig har hendt – en ulykke. En du er glad i, et nært familiemedlem, ligger i koma på sykehuset og du kjenner hvordan en uimotståelig tretthet siger innover kroppen.
Frykten griper hjertet og sinnet fylles av tanker du ikke lenger kan kontrollere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etter hvert som dagen går blir bildet klarere; ulykken, hendelsesforløpet, skadene og prognosene. Likevel er mye så usikkert, bildet kan endre seg på få minutter.
Etter hvert som det første sjokket slipper taket kretser tankene mer om framtiden, rundt hva som blir det sannsynlige utfallet. Håpet veksler scene med bekymring og uro. Hva vil framtiden bringe?
De fleste av oss har opplevd kriser i en eller annen form.
Dagen da ordene i denne salmen av David kunne vært våre egne kommer gjerne uanmeldt. Det tar uker, måneder, ja – noen ganger år, å bearbeide smerten.
Likevel, hvis du får perspektivet rett til slutt, kan Gud gjøre hendelsen til en bærebjelke i ditt liv. Stemningen skifter i slutten av salmen:
«Men jeg setter min lit til din miskunn, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort godt mot meg.» (v.6)
Les de 100 siste andaktene her
