Kvinner på rett plass

«Det har jeg aldri opplevd!» Det var da jeg forstod at vi faktisk ikke fostrer kristne kulturer som fremmer kvinnelige ledere.

Jeg fortalte en dyktig, ung, kvinnelig leder om hvordan jeg de siste årene hadde hatt en rekke gode samtaler med eldre, mannlige kristne ledere. Ja, faktisk har jeg mange ganger opplevd å bli kontaktet fordi erfarne kristne ledere vil dele av sin kunnskap. Da ser hun på meg og sier «Det har jeg aldri opplevd!» Det var da jeg forstod at vi faktisk ikke fostrer kristne kulturer som fremmer kvinnelige ledere.

I høst har det foregått en viktig debatt om hvordan unge, kvinnelige ledere blir møtt når de tar på seg lederoppgaver i kristne sammenhenger. Prest og tidligere leder for Acta – barn og unge i Normisjon Idun Strøm Sefland fortalte i Vårt Land om hersketeknikker som hun og andre har blitt møtt med. I forrige uke skrev Berit Aalborg en tankevekkende artikkel om temaet i Vårt Land, og nyhetsredaktør i Dagen Fred C. Gjestad skrev: «Vi menn bør i langt større grad hedre kvinnene og sørge for at de får alle de muligheter de fortjener.» Dette er en viktig debatt som vi bør ta!

Aalborg skriver noe interessant i sin artikkel: «De aller fleste pinsemenighetene i Norge har for lenge siden åpnet for kvinner i leder- og hyrdeposisjoner. Når kvinner likevel ikke inntar disse posisjonene, handler det om kultur.» Jeg tror hun har rett i dette, og hvis jeg får strekke det litt lenger; jeg tror ikke synet på kvinnelig preste- pastortjeneste er så vesentlig for dette temaet. Det finnes mange eksempler på at miljøer med et tradisjonelt syn på kvinner og menn har gitt kvinner en fremskutt plass.

For mange kvinner i den katolske kirke har det gitt styrke med så fremtredende kvinneskikkelser som jomfru Maria. Det finnes en rekke eksempler på familier i kirkesamfunn med et tradisjonelt embetssyn der den mannlige pastoren har passet barna og bakt brød mens mor har vært på jobb. Ikke minst har bedehuskulturen vært preget av en lang rekke sterke kvinnelige lederskikkelser.

Det er en kjent sak at ute i misjonen har ofte kjønnsforskjellene blitt utvisket. Et pragmatisk syn tilsa at det var bedre at evangeliet ble forkynt enn at man red teologiske prinsipper om kjønn. Det Norske Misjonsselskap innførte som kjent stemmerett for kvinner ni år før allmenn stemmerett ble innført i Norge. Det er trolig at kirkens diakonale aktiviteter på 1800-tallet åpnet for kvinnelige ledere på nye arenaer. Kan det være at vi ikke i tilsvarende grad har åpnet for deres kompetanse i dagens organisasjoner og menigheter?

Det blir stort sett tatt godt imot om man foreslår å øke kvinneandelen til profilerte oppgaver, selv om jeg også har hørt kommentarer som «vi er da ikke så politisk korrekte i våre sammenhenger». Jeg håper på en offensiv holdning fra programkomiteer, valgkomiteer og utvalg landet over i fremtiden. Ved å spørre kvinner til forkynner- og lederoppdrag vil vi styrke et bredt og kompetent lederskap. Vi må også gi de samme mulighetene som til gutta ved å tilby tilsvarende lederprogrammer, verv og muligheter for mentoring.

Men aller viktigst er kanskje de små detaljene: Gode tilbakemeldinger, bevisst språk og sørge for at alle blir sett. Luther Forlag har i år gitt ut boken «Reis deg, Guds kvinne» av Rachel Hickson. En kollega av meg sa følgende da han så boken: – Den boken burde hatt et cover som var mer rettet mot menn, for det er de som trenger å lese den boken. Det var innmari godt sagt!