Kvinne/mann
«En medhjelp som er hans like» (1.Mos 2:18).
Slik omtalte Gud kvinnen ved skapelsen. Mannen var først, men kvinnen var likeverdig. Dette følges opp i «bryllupstalen» i Ef 5.
«Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren. For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser» (Ef 5:22–23).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Begrepet «underordne seg» brukes i verset foran om kristnes forhold til hverandre. Versene etter teksten vår handler om hvordan mannen skal skjøtte sitt «hodeansvar». Idealet er Kristus selv. Kristus tar seg av menigheten. Den er hans kjære brud. De to er ett. Som leder for henne er han den ydmyke tjeneren.
Dermed angir apostelen et klima i samspillet mellom ektefellene. Her bannlyses enhver nedverdigende holdning. Ektefeller som er født på ny, er forent med Jesus. I sitt «samspill» med ham har de en unik inspirasjonskilde. Mannen skal særlig ha Jesu tjenersinn som ideal, kvinnen skal særlig ha menighetens hengivenhet som ideal.
Selviskheten, selvrespektens motsetning, skaper stadig skjær i sjøen i vår syndige verden. Det samme gjør frustrerende personlighetstrekk. Dette vet alle ektefolk.
Katekismens gamle ord er derfor både et løfte og en utfordring – for hver enkelt av de to: «Når hver sin lekse lære vil, da står det godt i huset til.»
