Krimhelt ladet med bibelvers

Hovedkarakteren i Bjørn Olav Nordahls bok, «NULLPUNKT», har hørt flere prekener enn de fleste. Ikke rart at bibelreferansene da sitter løst.

– Hovedpersonen, Bjørnar, har et problematisk forhold til Vår Herre. Han ville gjerne sluppet å tro, men kan ikke la være. Han har prøvd å kvitte seg med denne guden sin, men får det ikke til, sier Bjørn Olav Nordahl og ler.

Blant hvithårede pensjonister og sommerkledde småbarnsforeldre i permisjon på en kafé på Majorstua i Oslo, forteller forfatteren om sin nye bok «Nullpunkt».

Vi treffer igjen Bjørnar fra boken «Skyggeland» - en gravejournalist med pågangsmot. En spenningsroman av den ikke helt uvanlige sorten, men med en hovedkarakter som er litt uvanlig. Nordahl ville nemlig at Bjørnar skulle ha en religiøs dimensjon.

– Ofte i kriminalromaner er karakteren en forsoffen detektiv, med spritflaska i skuffen og trøbbel på alle livets områder. Jeg ville ha en karakter med en religiøs dimensjon, en med et forhold til Gud og eksistensielle spørsmål.

Preget fyr

Denne dimensjonen gjør Bjørnar til en annerledes krimhelt.

– Han kommuniserer med kildene sine på en annen måte.

Nordahl refererer til en scene i boken hvor Bjørnar setter seg ned ved siden av en kilde foran St. Pauls-katedralen i London. Bjørnar har lenge villet få kilden i tale, og får det foran kirken. Når kilden bemerker at han føler seg forfulgt av journalisten, forsikrer Bjørnar ham om at han ikke skal forfølge ham slik den som kirken bærer sitt navn etter forfulgte sine motstandere.

– Bjørnar får i gang en samtale med denne person, en samtale han ellers ikke ville ha fått. Samtidig er han maktkritisk. Dette skyldes mye hans bakgrunn.

På dette punktet blander karakterens og forfatterens skjebne seg tettere sammen. For også Nordahl har tatt et oppgjør med sin bakgrunn. For ham dreide det seg om adventistsamfunnet.

– De kristne lederne i boken din får en del kjeft?

– Jeg skal ikke underslå at jeg har vært innom en del kristne institusjoner hvor det bør være lov å stille noen kritiske spørsmål til lederstilen. For meg er de delene av boken et åpenbart spark i den retningen. Jeg synes det er interessant når man i kristne sammenhenger henter inn kristne ungdommer fra Øst-Europa som drømmer om et nytt liv i Vesten. Dette spekulerer enkelte kristne organisasjoner i, disse ungdommene blir utnyttet i Guds navn.

Fortsatt adventist

Bjørn Olav Nordahl vokste opp i adventistsamfunnet. Han har gått på «flere møter enn de fleste» og kan sin Bibel. Akkurat slik som Bjørnar. Forfatternes første bok var et oppgjør med oppvekstens kristendom. Han hadde et behov for å skrive seg ut av det ufrie. Nordahl er fortsatt medlem av kirken, men det er sjelden han går på møter. Troen har han likefullt beholdt.

– Jeg er et troende menneske. Men jeg tviler nesten like mye som jeg tror. Jeg føler at det er legitimt å ha den tvilen med seg, å ha de spørsmålene til Gud. Akkurat slik som Bjørnar har. Hvor mye kan jeg forvente å høre Guds stemme i mitt liv?

– Er det hovmod å tro at man får svar på alt? Er ikke det noe av mysteriet?

– Jeg har ikke noe svar. Jeg har prøvd å la være å tro, men har funnet ut at det er vanskeligere å la være å tro enn å tro. Jeg har prøvd veldig å ikke tro, men får det ikke til. Jeg har forhandlet meg frem til en våpenhvile med Gud, hvor jeg opplever at han sier det er ålreit at jeg stiller disse spørsmålene.

– Hvordan man ser på disse spørsmålene har vel en del med ens gudsbilde å gjøre?

– Åpenbart. Jeg håper jo at det bildet er i utvikling hos de fleste av oss. Er det statisk blir jo det behagelig, men livet blir uinteressant. Det er ikke nødvendigvis snakk om at Gud forandrer seg, men jeg kan forstå mer av hvem han er. Det er ambisiøst, men jeg prøver jo. Det handler om å være ærlig med meg selv som menneske.

– Det skjer jo alvorlige ting med Bjørnar i boken. Under press pipler kanskje troen og gudsbildet klarere frem?

– Bjørnar velger den aggressive metoden. Det er som han sier; nå får du levere Gud, hvis du er der! Han tviler på at det fungerer, men kan ikke la være å bruke det likevel. Det tror jeg skjer med massevis av folk, forteller han.

Selv skrev han store deler av boken samtidig som hans far lå for døden. I fem uker gikk Nordahl mellom skriving og sykeseng.

– Da begynner man å tenke over de eksistensielle ting. Det blir en spisset situasjon hvor du begynner å lure på om den guden du kanskje aner er der, om han virker.

Utskrift

Nordahl opplevde at den første boken var noe han måtte skrive, for sin egen del. Men mange andre, fra mange forskjellige kirkesamfunn, satte pris på hans beretning.

– Langt de fleste telefonene jeg fikk kom fra folk som ikke orket å gå i menigheten fordi terskelen og standarden var for høy. Samtidig klarer de ikke å være skikkelige hedninger heller. De ender opp som randsone-kristne. De vil gjerne gå i en menighet, men fikser det ikke. Nordahl mener det ligger et stort potensial i denne gruppen, et potensial til vekst for kristne menigheter.

– De kan kodene, men trenger en annen forkynnelse, noen andre rammer og samlingssteder.

– Hvorfor satser ikke kristne menigheter på disse?

– Delvis fordi man holder på som man alltid har gjort. Kristne sammenhenger har fortsatt en lang vei å gå på å skille mellom form og innhold. Kanskje trenger menigheter også å være åpne om en del spørsmål som har vært vanskelige for folk.

Skremme med Bibel

Det er som nevnt ikke vanlig at krimhelter går rundt og lirer av seg bibelreferanser med ujevne mellomrom. Eller, det kan hende de gjør det, men de vet ikke at det stammer fra Bibelen.

– Skremmer du vekk potensielle lesere ved å bruke såpass mye bibelstoff?

– Jeg håper ikke det. Jeg blir rett som det er møtt av mennesker som kjente meg i gamle dager, og som ikke nødvendigvis synes jeg har valgt den riktige linja i livet. De pleier å si at de ber for meg. Jeg svarer da at det er fint. Ingen har vondt av litt forbønn. Akkurat slik er det med Bibelen også. Ingen har vondt av litt skriftsteder.

Han tenker litt.

– Den gamle boken er tross alt grunnlaget for vår kultur. Jeg har lest mer i den enn de fleste, og jeg mener det er viktig å holde fast på at det er en viktig bok. Men som sagt, mitt forhold til Bibelen er ikke uproblematisk, smiler han.

Nord-sør

For Bjørnar er det en skitten, økonomisk virksomhet i Afrika som denne gangen opptar hans oppmerksomhet. Nordahl har reist mye i Afrika, han skriver av prinsipp ikke om områder han ikke har besøkt.

– Jeg oppdaget at det skjer noe med land som finner olje. I boken skriver jeg om Sao Tome og Principe, hvor man åpenbart ikke har infrastruktur eller statsapparat til å ta vare på rikdommen. Da kommer gribbene susende, de nye bestevennene, deriblant nordmenn. Vi oppfører oss ikke alltid like sjarmerende utenfor norsk sokkel.

– Tilbake til din bakgrunn som adventist. Du er fortsatt vegetarianer ser jeg av din matbestilling?

– Ja, da jeg var 14 år gammel var jeg det fordi jeg mente det var viktig for å komme til himmelen. Nå velger jeg det fordi jeg mener det er en bra livsstil, smiler Bjørn Olav Nordahl.

Smakebiter fra boken «Nullpunkt»:

– Intet nytt under solen, sier Magdalena.

Stemmen hennes får skikkelsen som har sittet i intens konsentrasjon over et flytdiagram, til å rette ryggen.

– Predikerens bok, sier Bjørnar.

– Kommer sitatet derfra? Det heter Forkynneren nå, tror jeg.

– Moderne pjatt. Predikeren er mye bedre. Mer malmfullt og alvorstungt. Kan du begynnelsen på kapittelet?

– Nei, men det kan vel du, Mr. Klisterhjerne.

– Noe av det beste som er skrevet i Bibelen, etter min mening. «Tomhet. Bare idelig tomhet. Alt er tomhet.» Usedvanlig presist formulert.

– Bjørnar, da.

– Det er skrevet en del om rikdom der også. Og om hvordan det går med dem som setter sin lit til pengene. Evig aktuelt.

– Ja, ja. Alt har sin tid, står det vel også skrevet.

– Kapittel tre, faktisk.

...

Bjørnar snurrer kontorstolen, napper til seg en ringperm fra bokhylla og finner det riktige skillearket uten større besvær. Ser opp med triumf i blikket.

– Kan en leopard skifte sine flekker?

– Du er skikkelig i bibelmodus nå?

– Jeremias, kapittel 13, hvis jeg ikke tar helt feil. Kanskje den fremste domsprofeten. Jeg ble ødelagt i barndommen.

(Sitatene er hentet «Nullpunkt», skrevet av Bjørn Olav Nordahl, gitt ut på Gyldendal.)