Pinsepastor henter inspirasjon fra forfatter og ateist Tom Egelands bøker

Jeg vil gratulere Tom Egeland og Aschehoug med romanen «Den 13. disippel». Jeg har lest den med stor interesse, skriver Terje Berg.

Som for­kyn­ner og skri­bent gjen­nom 45 år bru­ker jeg selv­føl­ge­lig Bi­be­len som ho­ved­kil­de, men jeg er på evig jakt i lit­te­ra­tur som viser til Bi­be­lens ån­de­li­ge bud­skap, der jeg kan hente ut noen rik­ti­ge per­ler, som Tom Ege­land strør om seg med.

Der­med får jeg ak­tua­li­sert Bi­be­lens bud­skap og evan­ge­li­et gjen­nom gode po­en­ger, som folk vet å verd­set­te. Dette gjel­der både i min for­kyn­nel­se som pas­tor og skri­bent, der jeg in­spi­re­res av Bjørn Belt­øs tan­ker hen­tet fra bi­bel­kunn­skap.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette at jeg bru­ker en kjent for­fat­ter som Tom Ege­land - som endog sei­ler under ate­is­tens flagg - gir, utro­lig nok, eks­tra force til min frem­stil­ling.

For det er vel­dig mange spen­sti­ge tan­ker i Belt­øs tros- eller skal vi kalle det van­tros-uni­vers. Det er noe i kirke­vekst-fi­lo­so­fi­en som kal­les «Om­for­ming av ener­gi».

Pau­lus talte på Areo­pa­gos om Bi­be­lens Gud og Jesus, in­spi­rert av inn­skrif­ten: «For en ukjent Gud». Bøl­ge­ne fra Bjørn Beltø be­gra­ver meg ikke, men jeg sur­fer på dem. Det er også den lille opp­drif­ten som løf­ter ski­hop­per­ne til høye og lange svev! Om­for­ming av ener­gi!

I «Den 13. di­sip­pel» kunne jeg for ek­sem­pel hente tan­ker rundt barne­tro­en, med ut­gangs­punkt i Vic­to­rias er­kjen­nel­se, selv om Beltø i alle år hadde opp­fat­tet henne som ate­ist og hu­ma­ne­ti­ker, og flet­te inn re­la­tivt fris­ke opp­le­vel­ser der men­nes­ker brått er kas­tet inn i dø­dens skygge­land, men­nes­ker som tross alt hadde en barne­tro i hjer­tet!

Beltø in­spi­re­rer meg til å skri­ve om og tale om å holde døren til barne­tro­en på gløtt, inn til den «be­tin­gel­ses­løse over­be­vis­nin­gen om Guds god­het og Jesu barm­hjer­tig­het».

Her er ennå stoff til mange ar­tik­ler og meta­fo­rer til hauge­vis av pre­ke­ner. Jeg hadde gle­den av å være til stede, ja, sågar en del av pa­ne­let hos Asche­houg 6. mai un­der­boklan­se­rin­gen på grunn av krys­nin­gen mel­lom mitt opp­drag som pas­tor i Pinse­be­ve­gel­sen (!) og ivrig leser av alle fem bø­ke­ne om ate­is­ten og ar­keo­lo­gen Bjørn Beltø.

Jeg nevn­te for de kul­tur­in­ter­es­ser­te pub­li­kum­mer­ne at Ege­lands bok (bøker) gir næ­ring til mange te­ma­er som kan fo­ku­se­res i for­kyn­nel­sen:

For ek­sem­pel Re­beccas og Belt­øs sam­ta­le om troen og Jesus, spørs­må­let om hvem Jesus var og den gud­dom­me­li­ge lo­gikk som lig­ger bak ut­vel­gel­sen av ett folk - der åpen­ba­rings­lin­jen går fra Abra­ham til Kris­tus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er upro­ble­ma­tisk å gi de lo­gis­ke, kon­se­kvens­fyl­te svar som Bjørn Beltø roper på. Vi må imid­ler­tid huske at Guds vis­dom, kunn­skap og klok­skap spil­les ut i en helt annen, høy­ere­lig­gen­de di­vi­sjon enn det bakke­ni­vå­et vi be­gren­se­de men­nes­ker be­ve­ger oss langs.

Beltø in­spi­re­rer meg til å gjøre en ty­de­lig for­skjell på det sanne fri­gjø­ren­de evan­ge­li­et og gnos­ti­sis­men - apos­te­len Pau­lus kjen­te al­le­re­de luk­ten av denne evan­ge­lisk ufor­ene­li­ge og frem­me­de ånds­ret­nin­gen og ren­ser det teo­lo­gis­ke stof­fet for tenden­ser til frem­med ånd og lære.

Beltø har kunn­skap om det be­tyd­nings­ful­le kirke­mø­tet i Nikea i 325. Jeg in­spi­re­res til å for­kyn­ne om Jesus som Guds Sønn, fra evig­het av, om tre­enig­he­ten, som Beltø ut­mer­ket godt vet be­står av Fa­de­ren, Søn­nen og Den Hel­li­ge Ånd.

Beltø har endog kunn­ska­per om pro­fe­ten Da­ni­el og skrif­ten på veg­gen, om å være fun­net og veid for lett.

Beltø set­ter meg også på tan­ken om å skri­ve om min ve­gring mot å bli tråk­ket på av selv­høy­ti­de­li­ge og selv­rett­fer­di­ge makt­men­nes­ker, slik som de­ka­nus Tryg­ve Arnt­zen, gift med hans mamma i tret­ti år eller la seg sette ut av udre­ge­li­ge men­nes­ker som Ragn­vald.

Hvem spør etter sje­le­ne våre og de in­ners­te fø­lel­se­ne? Re­becca spør: «Hvor­dan har du det, Bjørn?». Jeg in­spi­re­res til åpen­het om men­nes­kets aller in­ners­te fø­lel­ser.

Spør vi etter hver­and­re? Gjør vi som Beltø, sti­ver vi oss opp og sier at «Jeg har det bra»? Hva med Ibsen og livs­løg­nen? Selv det be­rø­rer den kunn­skaps­rike, men ner­vø­se ar­keo­lo­gen.

Og selv­føl­ge­lig får jeg gjen­nom det opp­dik­te­de Ra­kels evan­ge­li­um og DNA-tes­ting av på­ståt­te knok­ler fra Jesu døde le­ge­me, ån­de­lig og sje­le­lig styr­ke til å løfte be­ret­nin­gen om Kris­ti mek­ti­ge opp­stan­del­se fra de døde og hvil­ke kon­se­kven­ser den får for ab­so­lutt alt og alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ut fra Belt­øs kal­ku­la­sjons­opp­ga­ve med tanke på kam­pen i men­neske­sin­net mel­lom gud­dom­me­li­ge lengs­ler og det å være skep­tisk, mener han at de fles­te av oss vel må kunne kon­klu­de­re.

Beltø byr opp til dans i Vår­her­res bloms­ter­eng! Han in­vi­te­rer meg sågar opp på det ån­de­li­ge stupe­bret­tet i sin egen og jeg skul­le mene Vår­her­res hage.

Når jeg kas­ter meg uti det lit­te­rære bas­sen­get, og krav­ler meg opp igjen, dryp­per det på tu­sen­vis av le­se­re og lyt­te­re! Alt dette får jeg utro­lig nok i regi av ate­is­ten Beltø - nes­ten for en slikk og in­gen­ting!

Bjørn Beltø er tross alt så ydmyk at han selv er­kjen­ner at han «bærer på en und­ring og en leng­sel som alle andre», og han føyer til: «Selv leser jeg Bi­be­len med be­geist­ring». Det er Belt­øs og min fel­les er­fa­ring - og sik­kert mange and­res!

Av Terje Berg

pastor i Pinsemenigheten Salen, Halden

Les også
Inviterte skeptikere til egen boklanseringHvorfor skriver ikke Gud på himmelen?
Les også
- Historieløst av kulturminister Widvey