Konspirasjonsteorienes tragedie

Er koronaviruset egentlig produsert og spredt av Kina for å svekke den globale økonomien og bane veien for et kinesisk verdensherredømme? Det ble i hvert fall presentert som en udiskutabel sannhet på Norges største kristne TV-kanal nylig.

Påstanden om korona-viruset som Kinas onde plan for å overta global kontroll er bare en av mange konspirasjonsteorier som en god del kristne er med på å støtte og spre i sosiale medier. Dagen omtalte nylig en rekke av de tvilsomme pandemi-forestillingene som verserer i kristne kretser.

Nå er det dessverre ikke noe nytt at også kristne har en hang til å tro på konspirasjonsteorier. Ganske ofte produseres det også særkristne teorier. På 80- og 90-tallet var mange kristne opptatt av om strekkoder kunne være et slags Dyrets merke, slik vi kjenner det fra Johannes Åpenbaring. New Age-ideologien var i ferd med å infiltrere verdens toppolitikere. Og i Brussel stod det en superdatamaskin med det talende navnet The Beast.

Fra nyere tid kjenner vi teoriene rundt 22. juli-terroren, blant dem flere kristne sådanne. Mest kjent er boken «22. juli-profetien» som skapte furore på sensommeren i 2015.

De siste årene synes vi likevel å ha sett en økende tendens til at også vanlige, sekulære konspirasjonsteorier omfavnes sterkere i enkelte kristne kretser. Eller at de kombineres med ulike typer åndelige forklaringsmodeller. Det har særlig blitt tydelig i forbindelse med pandemien og dens angivelige plass i en mystisk sammensvergelse.

Konspirasjonsteorier har noe sterkt forførende over seg. Man føler at man har sett sammenhenger som det store flertallet ikke skjønner. At man sitter med unik kunnskap som alle de andre enda ikke har forstått. At man er en av de få med virkelig innsikt i hvordan ting egentlig er.

Dette dreier seg om allmennmenneskelige følelser, og vi kan alle være i faresonen. Men vi vil hevde at enkelte kristne løper en tilleggsrisiko. Det er mange troende i dag som føler seg marginaliserte. Kirken og kristenheten mister oppslutning, og det samme gjør støtten til kristen etikk. Enkelte kristne nærer en dyp skepsis til samfunnsutviklingen. Ja, man opplever det som om samfunnet slik man har kjent det, er i oppløsning, i ferd med å forsvinne.

Når ting går en i mot, så er det noe dypt menneskelig i å finne noen å skylde på. Det må være noen andre som har ansvaret for at alt rakner. Det må jo være en sammenheng i disse endringene som er så massive og har kommet så fort? Og når man først tenker slik, er dessverre ikke konspirasjonene så langt unna.

Vi nærer en dyp bekymring for den konspirasjonstenkningen vi møter hos en del kristne. Det er rett og slett trist å se hvordan ressurssterke mennesker gjør seg selv helt ubrukelige i virkelighetens verden. For ofte er det snakk om begavede personer som kunne ha betydd en forskjell i politikk, næringsliv eller kristent arbeid. Men i stedet velger de å bruke tid, krefter og ressurser på å dyrke teorier som bare fører til at de blir enda mer isolert.

Det er konspirasjonsteorienes tragedie.