Kirken som knekket Hauge

Når skal Den norske kirke beklage behandlingen av Hans Nielsen Hauge?

Den norske kirke var med på å knekke landets største vekkelsespredikant gjennom tidene. Ved 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel har de en utmerket anledning til å beklage.

Det har skjedd en rekke ganger de siste årene. Den norske kirke beklager fortidens handlinger og distanserer seg fra hvordan tidligere tiders kirkelige lederskap har opptrådt. – Jeg vil ta kraftig avstand fra den behandling mange lesbiske, bifile, homofile og transpersoner har opplevd, sa leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, på kirkemøtet i 2017.

– Jeg vil be om tilgivelse for den urett som Den norske kirke har påført dere som er samer, uttrykte biskop Solveig Fiske senere samme år.

Fra før av har kirken beklaget overfor romanifolket, som opplevde alvorlige overgrep fra storsamfunnet, med kirken som en aktiv deltager i uretten som ble begått.

Å beklage noe som skjedde i en annen tid og på vegne av folk som ikke lenger er i blant oss, er åpenbart ingen enkel øvelse. Men av og til er det likevel både viktig og nødvendig å gjøre det. Slik kan man erkjenne feil, legge ting bak seg, komme videre.

Den 3. april er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Han er i sannhet både «Mannen som vekket Norge» og «Mannen som forandret Norge» som titlene på henholdsvis Dag Kulleruds og Alv Magnus utmerkede Haugebiografier fastslår.

Ingen norsk predikant har påvirket landets kristenhet som det denne bondegutten fra Østfold fikk nåde til å gjøre. Hans avtrykk i Norges åndelige liv merker vi fortsatt, et kvart årtusen etter hans fødsel. Og ikke bare der heller. Hauges ideer om næringsliv, gründerskap og likestilling fortsetter å inspirere og utfordre den dag i dag.

Hans Nielsen Hauges liv er med andre ord verdt både å markere og feire. Som landets største kristne trossamfunn kommer Den norske kirke også denne gangen, som ved tidligere Hauge-jubileer, til å stå langt fremme i gratulantenes rekker. For oss klinger imidlertid kirkens rosende ord om Hauge ganske hult. Ja, de virker nærmest litt provoserende. Spesielt når kirkens kvinner og menn finner det opportunt, slik de ganske så ofte gjør, å minne om at Hauge på slutten av sitt liv anbefalte sine etterfølgere å holde seg til Den norske kirke.

De unngår behendig å nevne at det var en nedbrutt mann som gav dette rådet. Og de snakker i hvert fall ikke om den sentrale rollen som Den norske kirkes ledelse og presteskap spilte i å knekke Norges største vekkelsespredikant og bringe hans tjeneste til et altfor tidlig opphør.

Det meste av det Hauge fikk utrettet, gjorde han egentlig på kun åtte års aktiv reisende tjeneste rundt i landet, fra åndsopplevelsen ute på jordet i Tune i 1796 frem til han ble arrestert i 1804. De neste årene frem til 1811 tilbrakte Hauge for en stor del i fengsel, et opphold som ødela ham både fysisk og psykisk. Etterpå reiste Hauge aldri mer i evangeliets tjeneste. Tenk hva som kunne skjedd dersom en slik kapasitet hadde fått et normalt livsløp og kallsutfoldelse.

Den norske kirke hadde på starten av 1800-tallet enerett på forkynnelse i Norge. Konventikkelplakaten fastslo at kristelige oppbyggelsesmøter ikke kunne finne sted uten en prest til stede. Og siden Hans Nielsen Hauge ikke hadde formell presteutdannelse, representerte hans virksomhet i kirkens øyne en alvorlig trussel mot deres åndelige påvirkningsmonopol på landets sjeler.

Forfølgelsen som rammet Hauge, var initiert av kirken som ikke ville finne seg i at en ulærd bondegutt var så freidig å stille seg opp for å forkynne den allmektige Guds ord. Lensmann og prest gikk sammen om å stoppe vekkelsen. Kirken meldte sin bekymring til statsmakten som i sin tur pågrep, fengslet og dømte Hauge.

Denne sammenblandingen av kirkelig og verdslig makt for å undertrykke religionsfriheten representerer etter vår mening noen av det verste i kirkens historie i Norge. Ja, Hans Nielsen Hauge var predikant, forfatter, gründer og forretningsmann, men han var også en religiøs samvittighetsfange. Hauge var en forfulgt kristen av den typen vi i dag hører om i andre deler av verden. Forskjellen er bare at i Hauges hjemland var det kirken selv som stod bak den forfølgelsen som til slutt ødela ham.

Når har kirken egentlig tenkt å ta et oppgjør med og beklage den behandlingen Hauge ble utsatt for i deres navn? Etter vår mening må da 250-årsminnet for Hauges fødsel være en helt utmerket anledning til å gjøre det.

Hans Nielsen Hauge var fra Østfold. Kanskje det hadde vært en oppgave for biskop Atle Sommerfelt i Borg å beklage? Eller for Bjørgvins Halvor Nordhaug siden Hauge også hadde handelsborgerskap i Bergen? Eller muligens er det Kari Veiteberg i Oslo som skal gjøre det siden det var der Hauge satt fengslet store deler av tiden?

Det viktigste er ikke egentlig hvem som gjør det, men at det blir gjort. Også for kirkens egen del.