Kirke ut av skjul til jul...

I 15 år har Filadelfiakirken i Oslo arrangert julekonserter. – Hvert år ser vi at en del mennesker finner veien fra julekonsert til gudstjeneste i januar, forteller pastor Andreas Hegertun.

– Rett etter julekonsertene pleier vi å ha møteserie kalt «Smak av himmel» der vi spesielt inviterer kirkefremmede. Folk blir kristne og begynner i fellesskapet, forteller Andreas Hegertun som er hovedpastor i Norges største pinsemenighet, Filadelfiakirken i Oslo

Det er særlig på alphakursene tilbakemeldingene kommer fra mennesker som sier at det var slik de fant sin plass i fellesskapet.

Les: For OKS ble julekonsertene en sovepute

Energi-innsprøyting

Julekonserten er et stort prosjekt for Filadelfiakirken. I overkant av 100 frivillige medarbeidere, alle fra menigheten, går inn i rollen som musikere, sangere, skuespillere og teknikere, for å nevne noe. Gjennom høsten jobber ulike grupper med å utarbeide manus, bygge kulisser, øve på sang, dans og replikker.

– Det oppleves som en møteplass på tvers av virkegrenene i forsamlingen fordi barn får jobbe sammen med unge voksne som de ellers ikke har så mange møteplasser med, sier pastoren.

Menigheten har ikke gjort noe forsøk på å måle hvor mye krefter som går med til det årlige arrangementet.

– Nei, i utgangspunktet tenker vi ikke på den måten. Det aller meste av det vi gjør er drevet av frivillige krefter. Det betyr at det er mennesker som får velsignelsen i livet sitt av å få bidra i noe meningsfullt. Det er derfor ingen kostnad, men en vinn-vinn-situasjon.

Hegertun har registrert at enkeltpersoner kan bli slitne etter et så stort arrangement, men anser julekonsertene først og fremst som en energi-innsprøyting, ikke en belastning.

– Mye jobb

Det kan Lars Hande (45) skrive under på. Familien på fem har vært engasjert i mange år. Eldstejenta, Ulrikke (16) har hatt hovedrolle og vært frontfigur i et par år. Anniken (14) og Martine (11) har vært med gjennom dans, turn og skuespill. I år er bare yngstemann som representerer familien. Hun er med som danser.

Men det er ikke bare barna i familien som har vært i aksjon. Heidi Hande (42) var i 10 år foreldrekontakt og hadde ansvar for å holde mødrene og fedrene til de 100-150 barna som har deltatt oppdatert om alle praktiske forhold.

– Det var ganske mye jobb, sier Hande.

Han er likevel ikke i tvil om verdien av julekonserten, både for hans egen familie og utenforstående. Særlig er han glad for at menigheten som han har vært med i hele livet gjør terskelen så lav at folk kan komme i kirke.

– Slik får de kanskje et mer aktivt forhold til etter hvert, sier Hande, som er både engasjert i søndagsskole, alpha- og familiearbeid i menigheten.

Mens døtrene har invitert klassene sine til å komme på julekonsert, har Lars Hande invitert med seg både kolleger, kamerater og foreldrene til barnas venner.

– Jentene mine turner. Vi har invitert foreldrene til de andre som turner med oss, og gjort dette til en dag der vi både går ut og spiser og er med på julekonserten. Det er en veldig hyggelig måte å være sammen på, sier han.

– Gråt i bilen

Andreas Hegertun er begeistret over at flere tusen skolebarn hvert år kommer for å se forestillingen. I år planlegges det fire skolekonserter og tre konserter i helgen hvor menigheten kan invitere med seg familie og venner.

– Det oppleves veldig verdifullt, sier han.

Menigheten har valgt å ta inngangspenger, og har endatil koblet seg til billettservice.

– Det har vi gjort i flere år. Det er en del tusen billetter, og denne administrasjonsjobben er billettservice flinke på, sier Hegertun. Han påpeker at inngangsprisen er relativt lav sammenlignet med andre konserttilbud i Oslo. Pengene går med til å dekke kostnader forbundet med å arrangere konserten, og ut fra menighetens motto om å gjøre Oslo varmere, går også billettpengene med til å samle inn midler til Evangeliesenterets matutdeling for fattige og rusmisbrukere i hovedstaden, og til Filoshuset på Sagene som er et fritidstilbud for barn i området.

Hegertun erkjenner at julekonserten krever noe mer planlegging og øving enn det som trengs for å invitere til en gudstjeneste på en alminnelig søndag. Han klarer likevel ikke annet enn å se positivt på arrangementet:

– Jeg hadde selv datteren min med i julekonserten i fjor. Da siste forestilling var over gråt hun i bilen over at det var et helt år til neste gang.