Jeg vil være med på b-laget

Snarere enn å gå inn i en offerrolle er det nødvendig å holde den teologiske samtalen levende.

Min høyst beskjedne karriere som fotballspiller kulminerte med et lite ærerikt år i smågutteklassen på b-laget til Brann. Selvtilliten som fotballspiller fikk seg en alvorlig knekk. Avstanden til de beste på a-laget var alt for lang. Det ble mitt siste år som fotballspiller.

Man kan snakke så lenge man vil om at det viktigste er å delta, men det ligger dypt i idrettens natur at det egentlig handler om å vinne. Derfor gjelder det å finne seg en plass på a-laget.I livet for øvrig er det på mange måter annerledes.

Det å spille på a-laget i overført betydning er ikke nødvendigvis noe man ønsker seg. Belastningene og ansvaret er større, og friheten er mindre. Men når det gjelder forholdet til Gud, er vi alle i en annerledes situasjon.

Ingen av oss hører hjemme på noe a-lag. Det måtte eventuelt være fariseerne blant oss. Og dem vil vi helst ikke ligne for mye på.

LES: Homoforslag førte til oppvaks i Bispemøtet

Blant dem som har fulgt med i kirkevalgkampen var det nok mange som fikk seg en overraskelse da vi torsdag fikk vite hvor mange som faktisk hadde stemt.

I august meldte Vårt Land at 37 prosent av de spurte kirkemedlemmene hadde sagt at de ville stemme. Et valgskred var i emning, og de aller fleste regnet med at Åpen folkekirke hadde mest å tjene på dette.

Nå vet vi at under halvparten av disse 37 prosentene faktisk stemte. 16,7 prosent er drøyt tre prosentpoeng opp fra forrige valg. Plutselig ble opptellingen av stemmene litt mer spennende.

For parallelt med den massive mobiliseringen fra Åpen Folkekirke har det også foregått en mobilisering på grasroten, blant dem som også fra uke til uke deltar aktivt i kirkens liv.

Det er nok fortsatt en sannsynlighetsovervekt for at vi i den kommende kirkemøteperioden får en ytterligere liberalisering av kirkens samlivsetikk. Men det er ikke sikkert.

Både før og etter valget har vi sett den tilslørende retorikken om et kirkelig a- og b-lag. Det hele er et underlig skue, av flere grunner.

For dem som er opptatt av høyest mulig valgdeltakelse er det naturlig å vise til utsagnet fra politikken om at «decisions are made by those who show up».

Når det store flertallet av kirkens medlemmer åpenbart ikke bryr seg nok om kirken til å stemme, er det unaturlig å bruke b-lagsstempelet. Det finnes knapt noen fotballspillere som velger å spille på b-laget hvis de har forutsetninger for å spille på a-laget.

De som ikke stemte ved kirkevalget, valgte å ikke stemme. Sofavelgerne har ingen rett til å kritisere dem som stemte for at de stemte feil.

LES: – Opplagt at mange som ikke til vanlig går i kirken, stemte ved valget

I forbindelse med årets kirkevalg fikk vi også rapporter om at valgfunksjonærer skal ha kommet med spydige kommentarer til noen av dem som ville stemme. Og vi kan gremmes over hvor uklokt slike kommentarer er. Det kommer ikke som noen overraskelse at disse episodene havner i media.

Samtidig er det noe forståelig ved at de som går til gudstjeneste fra uke til uke, som stiller på dugnad og tar på seg andre frivillige verv og oppdrag, ved det viktige kirkevalget frykter å bli overkjørt av medlemmer som ellers sjelden eller aldri deltar i kirkelige aktiviteter. I de fleste andre medlemsorganisasjoner ville en slik bruk av stemmeretten blitt omtalt som noe i nærheten av et kupp.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå deltok 564.000 mennesker på julaftengudstjenestene i 2014. Det tallet er litt høyere enn de knappe 485.000 som stemte ved valget. Begge tallene er langt unna den totale medlemsmassen på over 3,8 millioner.

Forholdene var lagt godt til rette på den måten at det er enkelt å stemme, og man kan gjøre det samtidig som man allerede stemmer ved kommune- og fylkestingsvalget. Vi kommer ikke bort fra at flertallet av kirkemedlemmene velger å ikke ta del i kirkens beslutningsprosesser. Det er ikke å være et b-lag. B-laget er for dem som gjerne vil være på a-laget, men som ikke har gode nok ferdigheter.

Snarere enn å gå inn i en offerrolle er det nødvendig å holde den teologiske samtalen levende. Enhver kan ha sine oppfatninger om Gud og kirken. For en kristen er det imidlertid umulig å ha slike samtaler uavhengig av Bibelen. Viktigere enn hvor mange kjendiser en kan mobilisere, er det hvordan en ut fra Guds ord kan formidle det en tror på.

Så er det heldigvis slik for oss alle at i kirken blir vi ikke vurdert etter våre ferdigheter. Der blir alle som vil omvende seg tatt nådig imot av Jesus Kristus. Kirken er fellesskapet av tilgitte syndere. Kirken er fellesskapet av mennesker som innser sin egen begrensning og søker Guds hjelp. I den grad det finnes noe kirkelig a-lag, spørs det om det egentlig har noen plass i den kristne kirke. Jeg vil i hvert fall være med på b-laget.