På kvinnedagen 8. mars har Ellen Hageman gått med forkle hver dag i ett år. Hun har blant annet publisert bilder av prosjektet på sosiale medier.

I 365 dager med forkle på

Hver dag det siste året har Ellen Hageman gått med forkle rundt livet. Det gikk bedre enn fryktet.

Silje Rognsvåg

Publisert: 07.03.2015 16:10

– Jeg har blitt lei av å ta på forkle hver dag og legge ut bilder på Instagram. Det blir deilig å slippe, nå må jeg ikke gå med forkle, sier Hageman.

Den hjemmearbeidende husmora fra Gvarv i Telemark tar en slurk av koppen med caffè latte, dobbel espresso, på en kafé i Oslo.

Men målet med forkleaksjonen, nemlig kampen for å gjøre det usynlige og ubetalte omsorgsarbeidet mer synlig, er langt fra over.

– Jeg har ikke fått nok av saken. Vi må snakke om ubetalt omsorgsarbeid.

LES: Anniken Huitfeldt går ikke i tog 8. mars

I fjor lanserte hun forkleaksjonen som «en protest mot at vi måler våre liv i kroner og øre» og «en hyllest til alt det kvinner gjør og har gjort av arbeid som er helt avgjørende verdifullt, men som ikke synes i bruttonasjonalprodukt».

Hun har ikke tenkt å slutte helt med aktiviteten på bloggen og i sosiale medier som Instagram og Twitter, selv om det kan være litt slitsomt. – På Twitter foregår det noen viktige debatter.

Og om et par år blir det trolig bok.

– Det skal handle om kritikk av det liberalistiske menneskesynet og frihetsbegrepet, også knyttet opp mot omsorgsarbeid.

50-talls-stil

Forklefeministen, som hun gjerne kaller seg, kom i Dagbladet og på Dagsrevyen etter at Dagen skrev om forkleaksjonen før den startet 8. mars i fjor.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Post by Dagen.

17 forklær i 50-70-talls-stil har fått æren av å delta under aksjonen, og de matcher både hennes fargerike garderobe og hjemlige interiør.

Noen av forklærne er kjøpt på bruktbutikker, andre fått i gave. Hageman har fått tilsendt rundt tjue forklær fra ulike personer, ofte gamle damer som skriver med snirklete skrift at «dette ble sydd av min mor». Det er Hageman svært takknemlig for.

– Jeg vil takke alle som har sendt meg forklær. Jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha klart å følge opp alle, sier Hageman.

Flere av forklærne folk har sendt er store med bånd rundt halsen, men Hageman liker best de som kun går rundt livet. Yndlingsforkleet i oransje har hun på seg for anledningen.

– Det er så fine farger. Men det gule kjøkkenforkleet er også en favoritt, fordi det er bilder av kjøkkenting, oppvaskbenk, kjevler, gryter og har vanvittig kule former, smiler hun.

– Betyr forklærne noe for deg?

– Å ja. Noen har jeg gått mye med, og noen betyr mye fordi jeg har fått dem.

– Har du et forkle for de store høytider?

– Nei, jeg har prøvd å matche opp mot hvilke klær jeg har.

Post by Dagen.

Provoserer

– I fjor sa du at du grudde deg til å gå med forkle offentlig?

– Det gikk fort å venne seg til det.

Særlig etter all medieoppmerksomheten.

– Jeg tenkte at folk vet hva jeg driver med, og da var det like greit å få litt blest.

– Hvilke reaksjoner har du fått på forklebruken?

– Alle reaksjoner som er kommet til meg personlig på sms, e-post og blogg har vært positive. Men utad registrerer jeg at forklefeminisme er blitt et begrep. Det er litt morsomt, smiler Hageman.

Litt mindre morsomt er det å bli harselert med i kommentarfelter på internett, men det tar forkledama med knusende ro.

– Jeg er uenig med mange, så det er ikke så rart at det skjer. Egentlig har jeg fått overraskende mye respekt, jeg hadde trodd det skulle bli verre.

Samtidig provoserer forklebruken enkelte.

– Men det er ikke det verste temaet å provosere med. Jeg tror det er vanskeligere å gå ut i offentligheten og forsvare at man er kristen og at man tror. Det kan du få sterkere reaksjoner på.

Samfunnskritisk

De fargerike forklærne har fulgt med på alt fra datterens konfirmasjon til Protestfestivalen i Kristiansand. I sommer deltok hun med tusenvis av kvinner på Nordisk forum i Malmø.

– Ett seminar, bortgjemt i et lite rom, inneklemt et sted, handlet om å være mor. Og der var det overfullt. Det var tydelig at det var et enormt behov for å prate om dette, men vegen inn i temaet er vanskelig. Morsrollen er betent i feminismen, sier Hageman.

Også der gikk hun selvsagt med et forkle rundt livet.

– En stoppet meg og sa «åja, deg har jeg lest om. Jeg er kjempeuenig med deg, men du var jo veldig fin», sier feministen og ler.

Firebarnsmoren ønsker å bruke morsrollen til samfunnskritikk, men synes det er vanskelig å nå gjennom med det.

– Folk tror at om du sier livmor, vil du si cupcakes i neste setning. Men det ble tydelig på seminaret at det å ha barn kan gjøre deg til et bedre menneske og motivere deg til kamp for en bedre verden. Det traff en nerve blant de som var der.

Husmora er opptatt av å gjøre matlaging og husarbeid sjøl.

– Det er noe med å gjøre de tingene selv, og ikke betale andre for å gjøre det. Særlig om de må dra fra sine unger for å vaske hus for oss. Likestilling bør ikke drives på den måten.

Hun er også opptatt av det ikke trenger å være stigmatiserende å leve under fattigdomsgrensen i Norge. Familien Hageman greier seg på én inntekt.

– Det er jo bra hvis flere hadde våget å leve slik, men det er ikke et budskap du når gjennom med til en politiker.

Feministens cupcakes

Selv om hun er husmor, firebarnsmor og slår et slag for husarbeid, har Hageman aldri bakt cupcakes. Det har blitt lite matbilder på Instagram-profilen hennes, og heller bilder av «rotete kjøkken og hus», som hun sier.

– Jeg har kanskje ett middagsbilde da vi lagde dødninghoder med kjøttboller og potetmos.

Men for en stund siden kom hun over en oppskrift på cupcakes på NRKs nettsider.

– Det ble en vekker. Jeg tenkte «oi, hvorfor kan jeg ikke bake det?». Fordi det nesten er belastet, at om du baker cupcakes og er hjemmeværende mor, blir du fullstendig parkert i en bås.

– Jeg har vurdert det slik at jeg skal bryte med et ideal i å bake cupcakes, en klisset fasade som jeg ikke er så glad i. Men samtidig er jo cupcakes-baking en måte å gjøre usynlig arbeid synlig på. Jeg følte jeg møtte meg selv i døra.

Dermed blir det cupcakes på feministen, på selveste kvinnedagen på søndag. Som en slags avslutning av forkleaksjonen, og til yngstedatterens bursdagsfeiring.

Hard motvind

– Har du oppnådd det du ønsket med aksjonen?

– Budskapet mitt har fått oppmerksomhet og blitt diskutert. Men den store debatten om arbeidslinja... Jeg har klart det til en viss grad. Men jeg tror mange ikke vil ha den debatten, rett og slett. Det er nok vanskelig. Det er også viktig å se på reaksjonene til folk når de ser en kvinne med forkle. Folk tenker ganske firkanta. Det var litt overraskende at det er så sterke føringer innen feminismen, det er vanskelig å rokke ved måten å tenke på. Så bor jeg ikke i Oslo, og merker at folk synes jeg bor langt unna, ute på landet.

– I fjor sa du at du var lei av at det å passe barn, lage mat og vaske klær har lav status i dagens samfunn. Har det skjedd noen statusøkning?

– Nei, slett ikke. Og det tror jeg ikke skjer på ett år. Jeg har slåss i så hard motvind at jeg vet ikke om skjer. Jeg prøver i hvert fall, smiler forklefeministen.

* Sterke meninger: Se hvilke saker som engasjerer - delta i debatten!