Hva nå – Sør-Sudan?

Svært mange har høye håp til det som nå skjer i Sør-Sudan. Etter måneder med venting, mye politisk spill og dragkamp, er en overgangsregjering på plass. Nå kan landet endelig begynne å se fremover igjen.

Det begynte så godt med en fredsavtale i 2005. Så ble det i en folkeavstemming i 2011 stemt for løsrivelse fra Sudan i nord. Sør-Sudan ble en selvstendig nasjon, og en regjering kom på plass.

Dessverre tok det ikke lang tid før det oppstod spenninger i regjeringen – og så smalt det i desember 2013. Siden har landet vært i en blodig borgerkrig iscenesatt av de to politiske rivalene, presidentSalva Kiir, og visepresidentRiek Machar.

Flere tusen mennesker er drept, to millioner mennesker er på flukt og fire millioner står overfor en alvorlig matmangel. Landet er så å si økonomisk konkurs, med skyhøy inflasjon og økonomiske sanksjoner fra verdenssamfunnet.

EnFN-rapport viserat det er begått alvorlige brudd på menneskerettighetene fra begge sider, men kanskje mest fra regjeringshold i denne perioden.

LES:Sør-Sudan: Ny våpenhvile, men ingen maktdeling

I 2015 ble det inngått en fredsavtale mellom de to rivalene som møttes i Addis Abeba for å skrive under avtalen. Så gikk det flere måneder før de i april møttes i Juba for å sette sammen en overgangsregjering frem mot valget i 2018.

Salva Kiir er fortsatt presidenten, og Riek Machar fortsetter som første visepresident. Og de har mye å ta fatt på. Aller viktigst blir det å vise at de kan legge til side den uenigheten som har vært der, og begynne å tenke på fremtiden til landet de skal styre. Deretter må de ta kontroll over generalene og militante grupper som fortsatt ikke har forsont seg med fredsavtalen.

Ingen vil si det er en enkel oppgave de står overfor, men skal de ha noen form for troverdighet fremover må de aller først vise at de kan styre sammen.

Utdanningssektor, helse, infrastruktur, er noen stikkord på det disse to er nødt for å ta fatt på.

Strømmestiftelsen har arbeideti Sør-Sudan siden 2002, hovedsakelig med utdanning. Et eget program settes i disse dager i sving for å styrke lærerutdanningen i landet. Fem lærerskoler skal drives med Strømmestiftelsen som koordinator.

Fra svært mange hold blir behovet for gode skoler, dyktige lærere, og stabile og forutsigbare forhold for utdanning med gode rammevilkår tillagt stor vekt. Dette finnes ikke i dag. Skolene er svake, lærerne er uten utdanning, klassene for store, skolene har nesten ikke penger og mangler bøker og utstyr.

Lærere og rektorer er frustrerte og etterlyser en satsing på utdanning. Folk er trette av konflikten, en konflikt som har tatt penger fra skole og utdanning – og svært mye annet landet trenger.

UTENRIKSKOMMENTAR:En pris verdig

Sør-Sudan har store naturressurser. Jordbruk, fiske, dyrehold, er tradisjonsrike næringer som har store muligheter. Landet har olje, men så lenge prisen er lav, og prisen for å transportere oljen gjennom Sudan er høy, er dette knapt noen lønnsom forretning lenger.

Så hva nå? Sør-sudaneserne må få noe å tro på. Så lenge en sekk ris koster mer enn det en lærer tjener i måneden er landets økonomi ute av kontroll. En av Sør-Sudans mest anerkjente journalister, redaktøren i Juba Monitor, Alfred Taban sier i et intervju med Strømmestiftelsen at det viktigste regjeringen må ta fatt på er å sikre at folk har arbeid, at de har inntekt så de kan klare seg, og får tro på fremtiden.

Han mener utfordringene landet har i dag, ikke bare handler om de to kamphanene på toppen, men at det internasjonale samfunn, med USA, England og Norge i spissen, var mer opptatt av statsbygging enn nasjonsbygging etter at fredsavtalen kom i 2005. – De glemte å hjelpe oss med rammeverket for nasjonsbyggingen, det vi trengte for å utvikle oss videre da vi ble selvstendige, mener Alfred Taban.

Sør-Sudan har mange ressurser. For Salva Kiir og hans visepresident Riek Machar blir kanskje den viktigste og helt sikkert den vanskeligste oppgaven nå å gi folk tro på at det finnes en fremtid for Sør-Sudan.