Hva er sannhet?

Dette spørsmålet ble hengende i luften da Pontius Pilatus møtte Jesus rett før Hans død. Det er både et teologisk og et filosofisk spørsmål.

Bibelsk teologi lærer oss at Guds Ord er sannhet (Joh. 17,17).

Den lærer også at Jesus Kristus er den personifiserte Sannheten (Joh. 14,6) og at Sannhetens Ånd skal vitne om Jesus og være en talsmann blant de troende (Joh. 15,26)

Kirken har tatt dette inn i sin liturgi, og under Gudstjensten avslutter man skriftlesning med følgende bønn: “ Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Fliosofien sier mye om hva sannhet er. Noe av det mest grunnleggende er Aristoteles kontradiksjonprinsipp eller motsigelsesprinsipp, som sier noe om hva sannhet IKKE kan være:

“En påstand og dens negasjon kan ikke begge være sanne samtidig.”

Helt siden Aristoteles har man ment at dette er “nødvendig sant”, dvs noe som er selvinnlysende og derfor ikke trenges å bevises.

Hvis kirkemøtet vedtar biskopenes forslag om å godkjenne en ordning der man holder både:

A) “Gud tillater vielse av to personer av samme kjønn” og Ikke A) “Gud forbyr vielse av to personer av samme kjønn” for likeverdige sannheter, da har man brutt med rasjonalitetens og logikkens grunnlov.

Man har også brutt Guds lov, for det finnes ikke noe utsagn i Bibelen som kan forståes slik at Gud tillater noe han samtidig forbyr.

Det eneste man da kan være sikker på, er at man er utsatt for bedrag. Man har da forlatt teologien, og gitt seg over i bedragernes, magikernes og etterretningstjenestenes grumsete farvann.

Man oppnår da det stikk motsatte av det løftet som gis i Joh. 8, 32:

“Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.”