Himmel og helvete er her på jorden

Jeg skammet meg over at jeg ikke var en god nok kristen. Jeg skammet meg over at jeg kalte meg en kristen og ikke følte meg verdig tittelen. Jeg skammet meg over at jeg kalte meg en kristen og var på latsiden med å frelse medmennesker fra helvete.

Under min oppvekst som fanatisk kristen og pastorsønn skammet jeg meg over at jeg ikke gjorde nok for alle som var på vei tilhelvete. Hvordan kunne jeg kalle meg en godkristen eller et godt menneske hvis jeg ikke var konstant desperat etter åfrelse verden?

Jeg trodde flesteparten av alle i verden ville lide den aller verste skjebnen. Enda verre enn å dø var det å ende opp i all evighet med konstant tortur og pine i helvete. Det beste med å dø var å ende opp med evig lykke ihimmelen. Kontrasten mellom de to utgangene var vanvittig.

Jeg skammet meg over at jeg ikke var en god nok kristen. Jeg skammet meg over at jeg kalte meg en kristen og ikke følte meg verdig tittelen. Jeg skammet meg over at jeg kalte meg en kristen og var på latsiden med å frelse medmennesker fra helvete.

Når mennesker ikke ville høre etter hva jeg hadde å si på gaten burde jeg jo holdt dem igjen, og ristet dem fysisk dersom de ikke ville forstå. De var jo på vei utfor et stup. Er man ikke medmenneskelig om man forhindrer noen å falle utfor stupet?

Er man ikke egoistisk dersom man ikke gjør alt i sin makt for å forhindre at medmennesker lider en evighet i helvete?

Heldigvis tror ikke alle kristne på det samme jeg trodde på. Noen kristne tolker Bibelen bokstavelig slik jeg gjorde. Andre kristne tolker Bibelen metaforisk. Noen vektlegger både de positive og negative sidene. Andre bryr seg bare om de positive sidene. Så finnes også dem som kun bryr seg om de negative sidene.

Dersom Bibelen tolkes bokstavelig og fundamentalistisk kommer man ikke unna Himmelen og Helvete. Troen på noe så drastisk må gi de som tror samvittighetskvaler. Tror man på dette burde man misjonere konstant, og knapt tillate seg selv søvn. Ellers vil mange flere risikere fortapelse enn hva som er nødvendig.

Om man vet verdens befolkning står utfor et stup – og ikke roper og prøver å holde de igjen fra å falle – så er man lite empatisk og medmenneskelig. Settes sistnevnte ut i praksis og man løper rundt på gaten og holder igjen folk og varsler om stupet de er utfor – så kan man bli ansett som mentalt forstyrret.

Er troen på et fysisk helvete og konstant evig pine bærekraftig for mennesker?

Jeg tror en metaforisk tolkning av Bibelen kan være bærekraftig. Derimot tror jeg en fundamentalistisk tolkning av Bibelen sliter menneskets indre i stykker. Dersom jeg skal tolke Bibelen metaforisk, så er min tolkning av himmelen og helvete følgende: 

Helvete og himmelen eksisterer på jorden – og er ikke en tilstand som inntreffer etter døden. Himmelen er når medmennesker handler i godhet og bygger opp menneskene rundt seg. Helvete er når medmennesker handler i ondskap og river ned menneskene rundt seg.

Min metaforiske tolkning gir rom for å slippe unna det evige desperate jaget etter å redde verden fra helvete. Ved å bare tro på livet på jorden –og å være godhjertet og et godt medmenneske – så vil livet her og nå øke i verdi.

Livet skal handle om å ha det godt med seg selv og andre. Livet skal ikke være en kamp for livet man tror på etter døden.

Hadde det ikke vært godt å slippe stresset med å vinne landet for Gud? Hadde det ikke vært godt å kunne se menneskene rundt seg som medmennesker, og ikke som mennesker som må frelses? Hadde det ikke vært godt å slappe mer av og la andre rundt seg være annerledes – uten at man må endre på alt som ikke stemmer overens med hva man selv tror på?

Livet uten livets to utganger er fredfullt. Krigen trenger ikke lenger å kjempes. Har ikke Jesus allerede vunnet kampen ved sin død på korset?

Livet uten kampen for sjelene tillater troende å heller vise kjærligheten til den Guden man tror på ved å være der for medmennesker – uten å si til dem at de ikke er gode nok for Gud og fortjener helvete.