Hareides drøm om samling i sentrum

Det var få utenfor partiene selv som trodde på drømmen om en sentrumsregjering i 1997. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fikk tillit fra drøyt 26 prosent av velgerne. Det var nok til at Kjell Magne Bondevik kunne innta statsministerkontoret.

Når hans etterfølger i partiledervervet, Knut Arild Hareide, et år før neste valgkamp prøver å dra i gang en ny samling av det politiske sentrum her i landet, virker veien mot realisering av en ny statsministerdrøm enda lengre enn ved valget for 20 år siden. I dag har de fire partiene han ønsker å ha med i sentrums-samtaler en oppslutning på bare litt over 19 prosent.

Svak velgeroppslutning behøver ikke å være den største utfordringen for å få samlet sentrum som en alternativ, politisk faktor. Både Hareide og Venstres Trine Skei Grande ønsker å inkludere De Grønne i det politiske sentrum.

Selv om partiet hevder å være blokkuavhengig, må det dømmes etter sine politiske handlinger og alliansevalg. Så langt ser det ut til at partiet har plassert seg godt ute til venstre i norsk politikk, og at avstanden til sentrum slett ikke er ubetydelig.

En annen utfordring er selvfølgelig å få Senterpartiet til å tenke nytt om politiske allianser, selv om de har sagt at de kan samarbeide med alle utenom Høyre og Fremskrittspartiet.

Etter at det tidligere sentrumspartiet valgte regjeringsmakt med SV og Arbeiderpartiet i åtte år, er det også en utfordring å få partiet tilbake i sentrumsfolden, spesielt med tanke på et framtidig samarbeid med Venstre.

Med polariseringen vi for tiden er vitne til i politikken, med stadig konfrontasjoner mellom regjeringen og Arbeiderpartiet, kan det være gunstig med en sterkere markering av sentrum som et reelt alternativ.

Vi tror at KrF-lederen har sett faren som ligger i at sentrum blir ytterligere svekket dersom ikke velgerne oppfatter de tre (eller fire) ganske små partiene som en politisk maktfaktor det er verdt å satse på.

En annen, og ganske nærliggende tanke, er at det kan være bekvemt for hele ledelsen i Kristelig Folkeparti å kunne peke på sentrumsalternativet i den prosessen de nå er inne i. For nok en gang har partiet funnet det nødvendig å sette i gang et organisasjons-gjennomgripende arbeid for å finne ut hvilken side de skal støtte ved stortingsvalget neste år. Når valglokalene åpner skal ingen sveve i uvisshet om hvilket alternativ KrF foretrekker i regjeringskontorene.

Valget skal tas på landsmøtet til våren. Når avgjørelsen faller kan det hende at partiet prioriterer sentrumsalternativet, dersom noe slikt foreligger, og at andre samarbeidsmuligheter blir stående som det nest beste.

Uansett hva partiet lander på, tror vi ikke at de lar seg styre av hverken fagre løfter, utsikter til makt eller kortsiktige gevinster. Innholdet i det politiske samarbeidet vil være helt avgjørende.