Har vi et apostolisk, nådegavebasert menighetsliv?

Hvordan bør Guds menighet fungere? For oss som er tilknyttet lavkirkelige organisasjoner, er helhetlig menighetsbygging aktualisert ytterligere av at Dnk ikke lenger lærer i samsvar med Guds ord.

Jeg har lest igjennom NT på nytt nå, med øye for hva apostlene og de første menighetene vektla, og vil gjerne få komme med noen synspunkter.

Enkelte velger i dag katolsk kirke, begrunnet med denne læres utspring i oldkirken. Men oldkirken fjernet seg fra det apostoliske. Det må være mye mer riktig å gå direkte til Guds ord. Der ser vi også at avsporinger ikke er noe nytt. Allerede i Gal. 1:5 korrigerer Paulus galaterne. Og Jesus selv avslører i Åp. 2 og 3 at bare to av sju menigheter var på rett læremessig vei.

Det er lite å finne i NT om viktigheten av liturgi, ritualer, faste gudstjenesteledd og prestedrakter. Er det egentlig tenkelig at noen apostel hadde prestedrakt eller bispeskrud?

Kanskje kan «bønnene» i Apg. 2:42 si noe om faste bønner. Muligens også 1.Tim. 2:1–2. Enkelte faste ledd kan være fint, men de må ikke ta plassen fra nådegavene.

De som definerer seg som kristne i dag kan antagelig, grovt sett, deles inn i tre kategorier:

Høykirkelige, der prestedrakter, liturgier, prosesjoner, røkelse og dessverre tradisjonsbegrunnede læreavvik fra Skriften, med videre, vektlegges.

Kirkelig, som binder gudstjenestelivet sterkt til faste ledd og prests/pastors dominans i tale og ledelse, med tilnærmelsesvis pastoralt forkynnelsesmessig enevelde. Hvor i Den nye pakt finnes belegg for dette? Rett nok, Apg. 6:2–5 sier noe om at enkelte «vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste». Og Paulus talte – lenge, Apg. 20:9. Men i synagogene var det tydeligvis stor frihet til å ta ordet, endog for den sterkt kontroversielle Jesus Kristus! Se Mr. 1:39, Luk. 4:16, Joh. 6:59, 18:20, Apg. 9:3, 13:5 og 15.

Lavkirkelig, der nådegaver og samtaler om Guds ord har en framtredende plass. Mange Bibelord beskriver slike samlinger. Se Apg. 2:14–18, 42, 4:13, 31. 13:15, 17:17, 18:4, 19, 19:8–10, 20:7. Rom. 1:12, 14:19 og NB! Mal. 3:16. Oppmuntring av hver enkelt kristens nådegaver hadde i det hele tatt en sentral plass i apostolisk kristenliv. Se 1.Pet. 2:5 og 9, 4:10 og 5:1. 1.Kor. 1:5–6, 12:8–10, 21, 28, 14:1, 3, 4, 12, 26, 29–31, 39. Ef. 4:11, 5:18–19. Kol. 3:16. Jud. 20.

Fra hefte utgitt av Willow Creek kalt Mer enn meg selv siteres: «Uansett grunn drives de aller fleste av dagens menigheter og kirkesamfunn etter et system med ‹offisielle prester› og ikke etter en modell grunnlagt på et ‹presteskap av alle troende›. Dessverre kan dette føre til en forbrukermentalitet der mennesker kommer til menigheten og kun er opptatt av å få dekket egne behov.»

Jeg er takknemlig for å ha fått med meg noen tiår med ellipsemodellen. Mye god og sentral forkynnelse. Men i likhet med Willow Creek mener jeg at vi blir lett passive, tilbakelente, oss selv nok – og vi utfordres lite til konkrete åndelige oppgaver fordi alt bare blir servert oss.

La meg sitere i sin helhet det som i noen lavkirkelige vekkelsessammenhenger har vært et nøkkelord å strekke seg mot i forsamlingen/menigheten: «Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.» (1.Kor. 14:26). Det pulserende åndelige fellesskapet stivner og slokner lett om ikke nådegavene gis livsrom i forsamlingen.

Praktiske utfordringer med gjennomføringen vil det nok være, ikke minst i store forsamlinger, men kjærligheten oppfinnsomgjør, og der det er vilje er det vei. Selv om jeg ikke deler det baptistiske dåpssyn ser jeg på Evangeliesenteret som et eksempel på en bevegelse som følger NTs anbefaling om de allmennkristelige nådegaver. Og de har stor velsignelse med seg.

Så er det nok heller ikke et påbud om at alle samlinger alltid må ha den samme formen.

Var ikke Det myndige lekfolk nettopp et folk som levde i Guds ord og bønnen og delte dette med hverandre i fellesskapet? Her var også kraftkildene til å gå ut med budskapet.

Jeg har ikke sett at de som hittil har tatt til orde for at organisasjonenes forsamlinger bør bevege seg i mer kirkelig retning, har begrunnet dette konkret ut fra NT. Tar noen den utfordringen?