Skuffende om NLMs selvforståelse og identitet
NLM fremstår i dag både som en organisasjon og et kirkesamfunn, men hvor behovet for gjennomtenkte kirkestrukturer og ordninger har vært underutviklet til fordel for organisasjonsstrukturen.
I sitt nye dokumentNLMs selvforståelse og identitet forsøker hovedstyret (HS) å gi så få og tydelige signaler som de kan om de temaer som er krevende for organisasjonens selvforståelse om dagen, nemlig kirke- og embetstenkningen.
Motivasjonen til HS er antakelig å utforme et dokument som kan favne alle fløyer i organisasjonen og som alle kan være passe fornøyd med. En slik strategi kan man selvsagt ha forståelse for, men å utvise fremtidsrettet lederskap er det ikke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er lenge siden NLM fremstod som den prosjektorganisasjonen som var årsaken til at den ble stiftet i 1891, og som skulle «utdanne, sende og underholde misjonærer.»
NLM fremstår i dag både som en organisasjon og et kirkesamfunn, men hvor behovet for gjennomtenkte kirkestrukturer og ordninger har vært underutviklet til fordel for organisasjonsstrukturen. Hovedstyret erkjenner selv utviklingen.
Flere og flere bedehus fremstår som fullverdige kirker, der nådemiddelforvaltningen og søndagsgudstjenesten står som et alternativ til gudstjenesten i folkekirken og andre lutherske kirker.
Det var vel derfor flere enn meg som hadde håpet på at HS nå skulle klargjøre hva slags kirkesyn – teologisk og ordningsmessig – som disse kirkene skulle få leve innenfor. Istedenfor å utmeisle en Skriftfundert og fremtidsrettet kirketeologi, er HS unnvikende og fremfører en rekke tilsynelatende motsetninger.
På den ene siden er NLM primært å forstå som en misjonsorganisasjon, men på den annen side er arbeidet som drives på «bedehus og foreninger et fullverdig kirkelig arbeid.»
Fra et ståsted er vi ikke bundet til en spesiell menighetsordning, men på den annen side fremholder HS at vi ut fra Skriften «ikke står fullstendig fritt med tanke på organiseringen av livet i den kristne menighet.»
HS beskriver NLMs kirkesyn som pragmatisk. Man kan da være fristet til å spørre: pragmatisk i forhold til hva? Et pragmatisk kirkesyn kunne til en viss grad gi mening i den tiden bedehuset utgjorde et supplement til menighetslivet i Dnk.
Nå fremstår imidlertid flere og flere bedehus som fullverdige kirkefellesskap, og begrepet pragmatisk gir ikke nødvendigvis noen mening. Pragmatisme må erstattes av en gjennomtenkt menighetsteologi, der idealene for menighetens selvforståelse og oppgaver i lokalsamfunnet er hentet ut fra de nytestamentlige skrifter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Menighetsforståelsen i NT er ikke preget av pragmatisme. I NT skilles ikke den synlige og den skjulte kirke, men det skjelnes mellom dem.
Det innebærer at menigheten ikke er en usynlig størrelse uten ytre orden, men trer synlig frem der bekjennende mennesker kommer sammen for å høre Ordet forkynt og motta sakramentene.
I urkirken grunnla apostlene høyst synlige lokalmenigheter og sørget for å få innsatt et lederskap som skulle ha ansvaret for læren, forkynne og forvalte dåp og nattverd.
Det er forunderlig at en organisasjon og kirke som NLM, som er så opptatt av bibeltroskap, har en så pragmatisk tilnærming til noe som NT er temmelig klar på.
HS gjør bruk av artikkel 7 i Confessio Augustana til støtte for sitt diffuse og pragmatiske kirkesyn. Jeg mener HS leser CA 7 ut av kontekst og historieløst.
Det fantes ikke bedehus på Luthers tid, men det fantes evangeliske menigheter! I disse menighetene sørget man for en ordnet forvaltning av nådens midler.
Å hevde at avsnittet om at «det ikke er nødvendig at det overalt holdes fast på like seremonier som er innstiftet av mennesker» skulle innebære et frislipp i kirketeologien, tar ikke nok hensyn til helhetsinntrykket CA etterlater oss.
Kirkeforståelsen i CA 7 må nemlig leses i sammenheng med CA 14 og 15, to artikler som HS unnlater å kommentere. Man kan være fristet til å spørre: hvem har og hva vil det si å være rett kalt/ha et ordnet kall – forstått som å forvalte nådemidlene – i en NLM-kirke?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
HS erkjenner at det i fremtiden vil «bli enda viktigere med en bevisstgjøring av ekklesiologiske spørsmål.» Jeg mener HS allerede er 15 år for sent ute, og derfor er signalene i det nye dokumentet desto mer skuffende.
