Har Gud en mening med korona?

De forventer ikke at Gud beskytter dem fra å smake smerte, men stoler på at Gud bevarer gjennom det vonde.

Jeg var for sen til et fly da jeg satte meg i en taxi og spurte sjåføren om vi kom til å rekke det. «Inshallah», altså «hvis Gud vil», svarte han og smilte til meg i bakspeilet.

Der og da føltes ikke det som et særlig beroligende svar, for jeg var oppriktig usikker på hva Gud ville gjøre i forbindelse med min dårlige planlegging.

Hva med koronatiden; er den villet av Gud? Ønsker Gud å si oss noe, eller er det fullstendig meningsløst med all denne lidelsen, fritiden og ventingen?

Hvis vi ser forbi konspirasjonsteoriene om Qanon og Bill Gates er det et par interessante teologiske tradisjoner vi kan tenke over. Den ene kan vi kalle «en del av syndefallet posisjonen» og den andre kan vi kalle «skjult mening posisjonen».

En del av syndefallet:

En måte å se dette på er at etter syndefallet og før den fullstendige gjenopprettelsen ved Jesu tilbakekomst, er naturen selv «fallen».

Altså at det ikke bare er det gale vi mennesker gjør som er problemet, men også naturen selv. Vi mennesker har jo vår frie vilje og dras stadig mot det som skader oss, til enorme konsekvenser overalt.

Kan hende er selv denne pandemien en slik konsekvens av menneskers feilgrep. Men uansett er også naturen selv i ulage. Vi ser det i naturkatastrofer og i pandemier. Paulus skriver i Romerbrevet at: «det skapte venter med lengsel» (Romerne 8:19).

Dette perspektivet betyr altså ikke at Gud sender ulykker og elendighet, det skjer bare fordi verden ikke fungerer helt slik den var skapt og ment. Smerten i dette perspektivet blir hvorfor Gud tillater så mye elendighet, så lenge.

Skjult mening:

En litt annen måte å tenke på finner vi for eksempel i den teologiske tradisjonen etter reformatoren Calvin.

I denne legges det vekt på at vi en dag vil se en mening med alt som skjer. Selv det vonde vil vi, en dag «når sløret fjernes ansiktet vårt», se at tjente til en hensikt.

Og spørsmålet man stiller her er: Hvis Gud er utenfor tid, evig god og klok, vil det ikke være dumt av dødelige mennesker med høyst begrenset innsikt, å avskrive at Gud kan ha planer og se konsekvenser som vi ikke ser?

Det er mye som er teologisk og sjelesørgerisk vanskelig med en slik posisjon. Hvordan kunne Gud la dette skje med oss og ikke dem? Hva slags Gud tar noen gjennom så mye lidelse?

Men jeg har møtt mennesker som gjennom å tenke sånn har funnet trøst. Tanken på at Gud har kontroll, og selv om jeg for øyeblikket ikke forstår planen hans, så vil jeg en dag gjøre det.

Min opplevelse er at kristne på steder i verden der livet er mindre polstret og beskyttet, faktisk ofte har en mer robust teologi i møte med smerte.

De forventer ikke at Gud beskytter dem fra å smake smerte, men stoler på at Gud bevarer gjennom det vonde. Det er sant at Gud er uendelig mye større enn vår forståelse. Og det er sant at fra den andre siden vil vår smerte her se helt annerledes ut.

Lengselen Paulus beskriver vil en dag mettes. En dag vil Guds rike komme helt. Smerten nå er virkelig, vond og skal ikke bortforklares.

Men som Jesus trøstet vennen sin Johannes da hele hans verden gikk i grus: Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Johannes Åpenbaring 21:4)