Guds straff over Norge eller villedende bibeltolkning?

De som med sikkerhet hevder at tragedien på Utøya og regjeringskvartalet er en Guds straff over Norge, har en aldeles for enkel oppfatning av hva Guds straff handler om ut fra et kristent ståsted.

Det er noen kristne som i dag påstår at naturkatastrofer (som tsunami) og terrorhandlinger (som i regjeringskvartalet og på Utøya) er Guds straffedom. Se Dagen, 28.08.2015; Fædrelandsvennen 25.08;3.09 og 05.09.2015).

Etter 22. juli-tragedien skrev en del kristne at tragedien var en Guds straff over Norge som ikke støtter Israels politikk. Samme debatt har blåst opp i forbindelse med publisering av boken «22. juli-profetien» i 2015, skrevet av Jeremy Hoff.

Bak slik hevnteologi ligger både en spesiell gudsforståelse og bibeltolkning som etter artikkelforfatterens oppfatning ikke kan sies å være autentisk kristen.

Er tragedier og ulykker en Guds straff?

Dette spørsmålet aktualiseres av det såkalte ondes problem, lidelsens problem og teodiceproblemet. Sistnevnte problem handler om det logiske problemet:

Dersom Gud er allmektig, allgod og allvitende, hvorfor kan Gud tillate det onde og lidelse i verden?

Fra kirkefaderen Augustin (353-430) til i dag har mange forsøkt å løse dette problemet. For å forstå den aktuelle problematikk knyttet til Utøya-terroren som Guds straff vil det være viktig å gi en kort innføring i hvordan GT respektive NT forsøker å løse lidelsesproblemet.

GT bruker minst to prinsipper for å løse problemet. Ett slikt prinsipp er at Gud er hellig, allmektig og årsak til både godt og vondt:

«… hender det en ulykke i byen uten at Herren har gjort det?» (Amos 3:6; jf Jes 45,7).

Ett annet prinsipp er at Gud velsigner den rettferdige og straffer synderen. Dette prinsippet brukes i nesten hele GT, jf. spesielt i Jobs bok fra kap 1 til 31. Under sin store lidelse fikk Job høre av en av sine fire venner følgende:

«Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget opp igjen; men du må få urett bort fra dine telt.» (Job. 22,23).

I GT finnes det mange eksempel på at Gud straffer nasjoner og byer, for eksempel Israel, Assyria, Babylonia og Sodoma og Gomorra. Guds straff tolkes av profetene som hans hellige vredesreaksjon. Men også i GT kan Guds straff tolkes tvetydig.

Jeremias, som profeterte at Israels folk skulle vare i fangenskap i Babylon under 70 år, hadde vanskelig for å forstå det middel som Gud skulle bruke for å straffe Israel sitt eget folk (Jer. 12:1ff.).

Profeten Habakkuk hadde samme type vanskelighet (Hab.1:13). Dette har sin årsak delvis i det faktum at i GT ses både den enkeltes og kollektiv ulykke/lidelse som en følge av synd.

I NT åpenbarer Gud seg som kjærlighet, «barmhjertighetens far og all trøsts Gud» (2 Kor 1,1; 1Joh. 4,8 jf. Joh.1,17;Joh.3,16) og nesten all elendighet tilskrives Satan (Efes 6, 10ff).

I NT, unntatt Johannes Åpenbaring som gjelder endens tid, finnes det bare to klare eksempel på straff som likner Guds straff i GT, nemlig straffen som Ananias og Saffira fikk (Apg. 5,1f) og dessuten Herodes endelikt (Apg. 12:23).

Evangeliene og brevene preges av Guds nåde, formaning til forlatelse, forsoning og kjærlighet til vår fiender. Dette fremheves spesielt i Bergprekenen, Matt. kap.5, kap.6 og kap.7. Ifølge den klassisk kristne tolkningstradisjon er nøkkelen til bibeltolkning Jesu liv, undervisning, død, oppstandelse og løfte om at han skal komme tilbake for å dømme levende og døde.

Tragedier og ulykke er normalt ikke Guds straff for synd. Forskjellen mellom Jesus syn på lidelse og det jødiske kan illustreres som følger:

«På den tiden kom det noen til ham og fortalte ham om noen galileere som Pilatus hadde drept, slik at deres blod blandet seg med blodet fra dyrene de ofret» (Luk 13, 1).

I samme kontekst spør Jesus sine disipler om deres vurdering av følgende ulykke sammenlignet med ovenfor nevnte tragedie:

«Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, tror dere at de var mer skyldige enn alle andre i Jerusalem?» (Luk.13, 4).

Jesus avviste altså sin tids jødiske oppfatning om at det finnes en strikt årsakssammenheng mellom den enkelte menneskets sykdom og synd noe som også fortellingen om den blindfødte viser:

«Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»

Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham». (Joh 9,1f). I NT er lidelsens årsak en gåte også for Paulus (Rom 8:35ff; 2.Kor. 12,7-10; 2.Tim.3,12; 1.Pet. 4,13).

Jesu syn på ulykke, hevn og lidelse skiller seg vesentlig fra det jødiske og også fra den oppfatning som hans disipler noen ganger ga uttrykk for. Manglende gjestfrihet i en samaritansk landsby fikk disiplene Jakob og Johannes til å si:

«Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem? Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av, sa han «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk. 9, 53-56).

Andre bibeltekster som tydelig anbefaler å vise nåde og kjærlighet til fiender og å møte det onde med det gode er: Matt. 5,48; Rom.12,21 og 1.Pet. 2,20.

Det menneskesyn og det gudsbilde som framheves her er ikke bare viktig å ta med inn i vårt syn og tolkning av Utøya-terroren, men det er også uunnværlig for en kristen sosialetikk som er nødvendig å løfte fram i dag. Derimot kan en kristen sosialetikk basert på en hevnteologi skape en likegyldig og kynisk holdning mot andre, som gjør at man ser på nødlidende mennesker som årsak til sin egen lidelse (jf. Indians kastesystem).

Som kristne tror vi at Gud kan straffe i dag og ikke minst at Gud kommer å dømme verden ved den ytterste dommen. Men det fins ikke kriterier for hvordan vi i dag kan skille klart på hva som er Gud straff og Satans eller menneskets eget verk.

Debatten om hevnes teologi handler om bibeltolkning. Det er klart at Bibelen tolkes ulikt både av ulike fagfolk og av mennesker med ulik holdning til religion og livssyn. Alle tolker Bibelen med et spesielt mål i sikte og i lys av egne «briller».

Dette handler om ens faglige, kulturelle og livssynsmessige bakgrunn som utgjør vår forforståelse og tolkningsramme. Og ingen av oss kan bevise for de andre eller overbevise dem at sin egen tolkning er den riktige eller den sanne. Kristne og jøder tolker Bibelen forskjellig.

For eksempel Jes. 53 som handler om Guds lidende tjenere tolkes av troende jøder som en fortelling om Israels folks lidelse. Ifølge NT handler det om Jesu lidelse og død. Klippen som Moses talte til i ørken og fikk vann av, symboliserer Jesus ifølge NT (jfr. 4 Mos.20,8; 27,14, 5Mos 8,15; 1Kor 10,4).

Men dette kan ikke aksepteres av jøder som ikke tror at Jesus er den Messias som Gud lover i GT. Det er derfor viktig å holde de to deler av Bibelen fra hverandre i deres historiske rekkefølge. NT er et kristent skrift, mens GT ikke er det. GT har likevel alltid vært en del av den kristne Bibelen, forstått som kombinasjonen av de to bibeldeler. De er forskjellige, men de hører sammen sett fra en kristen synsvinkel.

Kirkefaderen Augustin hevdet at NT er skjult i GT, og GT er åpenbart i NT. Vi forstår ikke NT rett om vi ikke leser det på bakgrunn av GT. En kristen forståelse av GT bør derfor skje i lys av NT. Men en slik forståelse av GT forkastes av jøder.

En kristen må tolke GT i lys av Guds åpenbaring i NT. Bibelsk begrunnelse for dette er at NT regner med en progressiv Guds åpenbaring (Hebr.1:1ff) som i tidens fylde ble fullendt i og gjennom Jesus Kristus (Gal.4:4).

NT sier at «loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten ved Jesus Kristus», Joh. 1,17. For Luther er det Kristus som er hovedprinsippet for bibeltolkning. Om man tolker GT uavhengig av Guds åpenbaring i NT kan det få flere konsekvenser som er uforenlige med det Gudsbilde som finnes i NT.

Når man river Bibelens sannheter ut av sin teologiske, litterære og historiske sammenheng og setter det sammen etter eget forgodtbefinnende, lager man seg et teologisk luftslott som verken stemmer med Bibelen eller virkeligheten.

På denne måten oppstår stadig nye kristne grupper med krav på å være den sanne Kristi menighet. Noen ganger kan det synes som de er etterfølgere av seg selv og ikke av Jesus Kristus. NT advarer oss mot dette (jf. Filip.1,15-18;2.Tim.4,1-5;Åpen.22,18-20).

Er Utøya-terroren Guds straff over Norge? Etter denne korte gjennomgangen av synet på Guds straff i GT og i NT kan det konkluderes med at de som med sikkerhet hevder at tragedien på Utøya og regjeringskvartalet er en Guds straff over Norge, har en aldeles for enkel oppfatning av hva Guds straff handler om ut fra et kristent ståsted, (jfr. Jer 31:29f, Esek. 8:1-4; Joh. 9:2; Rom. 3:12f). Ut fra et kristent syn bør det betones at Jesus og apostlene forkynte en nådig og ikke en straffende Gud (Joh. 1,17, Joh. 3,16; (Rom.8,31-39).