Funnet, utrustet og sendt
Du befinner deg aldri utenfor Guds rekkevidde.
Du tenker kanskje at du ikke er i rett posisjon til å bli kalt av Gud. I dagens tekst leser vi om at Moses gjette sin svigerfars småfe. Dette var mannen som vokste opp i Faraos palass, i maktens sentrum. Nå befant seg i ødemarken, langt fra noen form for innflytelse. Han hadde drept en egypter etter å ha sett hvor dårlig en israelittisk slave ble behandlet, og nå sto farao ham etter livet. Men Gud var i stand til å finne Moses på det mest øde, avsidesliggende sted.
Føler du at du befinner deg på feil sted til feil tid? Kanskje du føler deg unyttig, eller ikke får utnyttet potensialet ditt? Historien om Moses forteller oss at det ikke handler så mye hvor du befinner deg, men om at Gud finner deg der du er.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da Gud kaller Moses i 2. Mos 3,7-12, sier han: «Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt. Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg».
Har du stilt deg dette spørsmålet: «Hvem er vel jeg?» Det har jeg. Jeg var så sjenert som barn at jeg knapt turte å se noen i ansiktet. Vennene til søsknene mine kalte meg for «pilern», fordi jeg alltid pilte under bordet når vi fikk besøk. Jeg hadde aldri trodd som barn eller tenåring at jeg noen gang ville tørre å se mennesker i ansiktet, og enda mindre å snakke eller synge foran en forsamling.
Vi er flinke til å diskvalifisere oss selv fordi vi ofte ser våre muligheter ut ifra våre egne naturlige forutsetninger. Jeg tror ikke det største problemet er store egoer eller spisse albuer. Jeg tror det er mangelen av tro på hva Gud kan gjøre gjennom oss.
Jeg har tre gutter, og når barna har vært i halvannet-årsalderen har vi spurt dem: «Hvor stor er du?» «Sååååå stor har de svart», og strukket hendene i været. Hvis jeg spør deg; «Hvor stor er din Gud», hva svarer du da?
Med ethvert kall følger Guds løfter med: «Jeg vil være med deg». I 2. Mos 3, 21 sier Gud: «Når du kommer tilbake til Egypt, se da til at du gjør alle de undrene for farao som jeg har lagt i din hånd». Etter at ti plager rammer Egypt, lar Farao til slutt israelsfolket fare. Men de kommer ikke langt, for snart står de med havet foran seg og faraos hær bak seg. Moses fortviler og skylder på Gud for den tilsynelatende håpløse situasjonen de har havnet i. Da sier Gud til Moses: «Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det» (2. Mos 14,16).
Moses trengte ikke en tro som kunne dele hav, men han trengte lydighet nok til å løfte staven. På hvilke områder har du ikke stor nok tro for et mirakel? Hva om du i stedet løfter redskapet du har i hånden. Når dine ressurser kobles med Guds ressurser, kan mirakelet skje.
Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle synet, at tornebusken ikke brenner opp.» Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.» Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet; for han våget ikke å se på Gud.
2. Mos 3,1-6:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les de 100 siste andaktene her
