Fremtiden for Partiet De Kristne

Sannsynligvis var det Partiet De Kristne som sørget for at KrF ikke fikk to plasser i bystyret i Oslo.

Før valget satte organisasjonen Kristenfolket i gang en kampanje for å få Oddbjørg Minos innvalgt for KrF i Oslo bystyre. Hun er datter til avdøde Emanuel Minos og stod i utgangspunktet på andreplass på KrF-listen i hovedstaden.

I Kristenfolkets aksjon, som blant annet bestod av en annonse i Vårt Land, ble det oppfordret til å kumulere Minos. Altså gi henne en ekstrastemme for å løfte henne opp fra andre- til førsteplass på listen.

Kristenfolkets aksjon ble omstridt. De ble blant annet beskyldt for å ha utformet annonsen på en måte som kunne oppfattes som det var KrF selv som stod bak reklamefremstøtet.

Kritikerne antydet også at kampanjen i virkeligheten var rettet mot Erik Lunde, KrFs toppkandidat.

Kristenfolkets leder Bjarte Ystebø bedyret imidlertid at det fra hans side bare handlet om å engasjere seg for å få datteren til hans gode venn Emanuel Minos inn i bystyret i Oslo.

Da stemmene var talt opp ble det klart at Erik Lunde ble KrFs eneste representant. Men valgresultatet viste også noe annet. KrF manglet bare 33 stemmer på at Oddbjørg Minos kunne ha tatt plass sammen med Lunde i bystyret.

KrF var imidlertid ikke eneste kristne parti som stilte til valg i hovedstaden. Også Partiet De Kristne (PDK) hadde liste. 421 Oslo-borgere valgte deres alternativ.

Milevis unna enhver sjanse til bystyreplass. Men samtidig mer enn nok stemmer til at KrFs andremandat kunne ha blitt sikret.

Hvis litt under hver tiende PDK-velger hadde valgt KrFs liste, ville Oddbjørg Minos kommet inn. Det er vel ikke helt science fiction å tro på at det kunne ha vært tilfelle dersom Partiet De Kristne ikke hadde eksistert.

Helt siden PDK så dagens lys, har det for oss vært viktig å understreke at enhver må stå fritt til å opprette nye partier. Det er en selvsagt del av demokratiet.

Men vi har også vært opptatt av å si at når det kommer et nytt parti som uttrykker at de vil kjempe for økt kristen innflytelse i politikken, så må det være tillatt å stille dem noen grunnleggende spørsmål. Det viktigste er kanskje dette: Fører partiets virksomhet til mer eller mindre kristen innflytelse i politikken?

PDK fikk etter valget tre kommunestyrerepresentanter på landsbasis. Det er svært lite. Også denne gangen er resultatet langt unna de urealistiske forhåndsspådommene som partiet opererte med.

I tillegg utgjør de tre kommunestyrerepresentantene sannsynligvis langt færre mandater enn det KrF mistet på grunn av tapte stemmer til PDK.

Summa summarum, en svekkelse av kristen innflytelse i norsk politikk.

Emanuel Minos er nok en helt for mange PDK-velgere også, slik han er det for Bjarte Ystebø.

I Oslo har PDKs eksistens ført til at datteren til Minos ikke kom inn i bystyret. Det kan være noe å tenke over.