KrF – kirke og politikk

Tradisjonelt har KrF funnet mest støtte for sine verdier på høyresiden, men utfordringen i dag er at en ikke finner et entydig svar eller støtte for kjernesakene verken på høyresiden eller venstresiden.

Kristelig Folkeparti gjorde igjen et svakt valg på landsbasis, selv om det i enkelte kommuner og fylker var fremgang. Da kommer diskusjonen både om partiet er «kristelig» nok, og om hvor det hører hjemme politisk på høyre-venstre-skalaen.

Som et verdiparti med et kristent menneskesyn og som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen, vil KrF alltid bli bedømt litt annerledes enn andre partier. Det er bare sunt og bra etter min mening.

KrF er både et «vanlig» parti og et «annerledes parti» med sin egenart og sine grunnverdier.

I debatten om KrFs ståsted og politiske «sjel» kommer det av og til fram fra mer konservativt hold at partiet «ikke er som det engang var» i tydelighet og bibeltroskap. På enkelte områder kan det være en riktig bedømmelse.

En del av dette bildet er at partiet for noen år siden forlot den mye omtalte «bekjennelsesparagrafen». Personlig støttet jeg endringen fra «bekjennelse» til «forpliktelse», bekjennelse i menighet og forpliktelse i politikken.

Men uansett hva man mente om dette ser vi at denne endringen ikke har gitt noen gevinst i oppslutning. Min konklusjon er at partiets styrke fortsatt må være at det er mennesker med en tydelig forpliktelse på de kristne grunnverdiene som skal lede partiet og stå på partiets lister. Men jeg vil peke på et par forhold og forutsetninger som er helt annerledes i dag enn for bare noen få tiår siden.

Politisk har KrF beveget seg fra å være et tydelig borgerlig parti til et mer profilert sentrumsparti som kan samarbeide både til høyre og venstre. Ikke minst har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik vært talsmann for «den tredje vei» i politikken. I dag ønsker sterke krefter i partiet at KrF skal fremstå som et mer «moderne» kristendemokratisk parti på linje med andre kristendemokratiske partier i Europa.

Dette oppfattes av mange som liberalisering, og at partiet har mistet noe av sine «røtter». Andre mener at partiet bør blir mer liberalt for å vinne velgere.

Uansett har heller ikke denne utviklingen gitt noen gevinst i tilslutning. Tradisjonelt har KrF funnet mest støtte for sine verdier på høyresiden, men utfordringen i dag er at en ikke finner et entydig svar eller støtte for kjernesakene verken på høyresiden eller venstresiden.

For bare 20 år siden var kirken mye mer samlet i teologi, etiske spørsmål og verdispørsmål. Slik er det ikke i dag, og utviklingen de siste årtiene og årene har påvirket både politikken og hele samfunnet.

Jeg mener at KrF fortsatt må være et tydelig verdiparti bygd på et kristent menneskesyn og Bibelens grunnverdier, men samtidig blir det feil når en del forventer mer av et politisk parti enn av kirke og biskoper.

Hvis kirken i bred betydning sto samlet ville det gi grunnlag for tydeligere politikk og sterkere samling rundt kjerneverdier.

Jeg har hørt sitert fra predikanter og på kristen-tv at KrF har skylden for «avkristningen» av landet. Det faller på sin egen urimelighet. Det er ikke et politisk parti, verken KrF eller andre, som er «salt og lys» i landet, det er Guds levende menighet.

Når kirke og biskoper ikke er enige eller vet hva de mener i verdispørsmål, blir målskiven feil når KrF anklages for utydelighet på områder hvor utydelighet i kirken egentlig er utfordringen.

Likevel må KrF i endel spørsmål ta politiske valg selv om kirken er uenig med seg selv, men vi må ha forståelse for hvilket dilemma dette kan være for partiet.

Vi må skille på begrepene «kristendom og politikk» og «kirke og politikk». Vi vil ha mest mulig verdier fra Bibel og kristen tro inn i politikk og samfunn, og her er KrFs tydelighet viktig, men samtidig må vi se forskjellen på «menighet og politikk».

Når et politisk parti får preg av å være en «menighet», blir det vanskelig å bevege seg relevant i vår tids politiske debatt.

Samfunnet har forandret seg dramatisk de siste årene, noen forandringer er til det bedre og andre ikke, men poenget er at et politisk parti må være til stede på «de baner hvor spillet foregår».

Jeg var selv med og engasjerte meg i oppstarten av et kristent «nisjeparti» på 80-tallet, «Samlingspartiet Ny framtid». Mye av bakgrunnen var også den gang at KrF ikke talte klarere og man ønsket et parti som sto sterkere for Guds ord.

Valgnatten ble en stor nedtur, og jeg forsto raskt at dette ikke var veien å gå. Etter min mening trenger vi ikke små kristne «nisjepartier», men vi trenger flere kristne i politikk og samfunnsliv.

Mitt håp er at mange flere «brennende» kristne i vår tid ikke bare skal engasjere seg i sine kirker, men i politikk og samfunn som «salt og lys» med et kristent menneskesyn og Bibelens verdier i bunnen. Det vil skape forandring!