Forsvarer Bill Johnsons kristologi
- Til Teigen: Jeg ser at du i en artikkel drøfter Hallesbys kenoselære Kan det ikke tenkes at Bill Johnson fortjener et lignende forsvar, spør pinseleder.
Arne Helge Teigen, du skriver i Dagen den 02.01.2013 at det er tid for oppgjør med Bill Johnsons teologi. Det synes som at du ikke bare kommer med kritiske innvendinger mot Bill Johnson, men også imøtegår ganske klassiske former for det som kalles kenoselære. En av dem som stod for en ganske radikal kenoseforståelse var, som kjent, Ole Hallesby, regnet som en av de store åndshøvdinger i Norge. Jeg ser at du i en artikkel drøfter Hallesbys kenoselære, og forsvarer ham mot anklager om arianisme (som i dag læres av Jehovas vitner). Kan det ikke tenkes at Bill Johnson fortjener et lignende forsvar når det gjelder påstander om vranglære?
Kenosespørsmålet
Ordet «kenose» kommer fra det greske ordet «kenosis», som betyr «uttømmelse». Det brukes i verbform i Filip 2,7: Kristus «uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det har vært en omfattende teologisk debatt om hvordan denne uttømmelsen skal forstås. I hvilken grad hadde Jesus sine guddommelige herlighetsegenskaper som allmakt, allvitenhet og allestedsnærvær som inkarnert?
På 1600-tallet fremmet lutherske teologer i Tübingen og Giessen to ulike syn på dette spørsmålet. Tübingen-skolen hevdet at Jesus som inkarnert hadde sine guddommelige herlighetsegenskaper, men skjulte dem (krypsis - skjult tilstede). Giessen-skolen mente at Jesus som inkarnert avsto fra å bruke disse egenskapene (kenosis).
Fullt ut Gud og menneske
Alister McGrath sier om denne debatten: «...begge retningene var enige om at Kristus var i besittelse av de sentrale guddommelige egenskapene - som allmektighet og allestedsnærvær - under perioden som inkarnert. Debatten gjaldt spørsmålet om deres bruk: ble de brukt i det skjulte, eller ikke i det hele tatt?» (Christian Theology: An Introduction, Wiley-Blackwell, 2011, s. 293).
På 1800-tallet lanserte G. Thomasius en mer radikal kenoselære. Han mente at Kristus ved inkarnasjonen, ifølge Filip 2,7, avla sine guddommelige herlighetsegenskaper, som allmakt, allvitenhet og så videre. Samtidig var han fullt ut Gud og menneske. Ole Hallesby utviklet en kenoselære ganske lik den Thomasius stod for. Som inkarnert er Jesus verken allmektig eller allvitende, mente Hallesby.
Selv vil jeg si at vi bør drøfte disse spørsmålene med forsiktighet og ydmykhet. Det dreier seg om et område hvor vi er gitt lite innsikt. Både teologene i Tübingen og Giessen, likesom Thomasius og Hallesby fastholdt sannheten om inkarnasjonen: Kristus er både sann Gud og sant menneske. Det samme gjør Bill Johnson. Uttrykket «funksjonell kenoselære» som du nevner, Teigen, er et dekkende uttrykk når det gjelder ham, er mitt inntrykk.
Karismatisk kristologi
I store deler av den karismatiske bevegelse er det utviklet det vi kan kalle en karismatisk kristologi (lære om Kristus). Likesom Jesus er vårt etiske forbilde, er han vårt karismatiske forbilde. Som Jesus ble utrustet med Ånden, skal vi utrustes med Ånden. For eksempel peker den betydningsfulle pinseteologen Roger Stronstad på dette i sin bok «The Charismatic Theology of St. Luke» (Peabody, 1984). Likesom Den Hellige Ånd kom over Jesus ved dåpen (Luk 3,22; 4,1), kom Den Hellige Ånd over disiplene på pinsedag, og utrustet dem senere stadig på ny (Apg 1,5; 2,4; 4,31). Stronstad bruker blant annet uttrykket «Den karismatiske Kristus» for å peke på dette forholdet.
Det betones stadig i evangeliene at Jesus virket ved Den Hellige Ånd. Han ble av Ånden ført omkring i ørkenen, og vendte i Åndens kraft tilbake (Matt 4,1; Luk 4,1 og 14). I Luk 5,17 leser vi: «Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede». Jesus sier selv at det er ved Guds Ånd han driver de onde åndene ut (Matt 12,28). Det er naturlig å forstå Guds Ånd her som synonymt med Den Hellige Ånd. Jesus sier: «Den som tror på meg, han skal gjøre de gjerninger jeg gjørЃc» (Joh 14,12). Slik blir Jesus et karismatisk forbilde for oss.
«Det han ser Faderen gjøre»
Det faller naturlig å knytte en slik karismatisk kristologi til en eller annen form for kenoselære. Det behøver ikke å være Thomasius... eller Hallesbys kenoseforståelse. Man kan godt si at Jesus som inkarnert hadde sine guddommelige herlighetsegenskaper, men lot være å bruke dem - og virket ved Ånden. Dette er i tråd med hva Jesus sier om forholdet til Faderen: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre» (Joh 5,19).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skriften forteller ikke om at Jesus utførte noen undergjerninger før Ånden kom over ham ved dåpen, og han begynte sin offentlige tjeneste.
Det behøver ikke bety at han ikke kunne ha gjort det. Men ifølge Guds frelsesplan skulle det skje på den måten. Tilsvarende får vi inntrykk av at det nettopp var ved Åndens utrustning at Jesus virket, at han gjorde seg avhengig av Ånden, likesom av Faderen.
Den treenige Gud
Dette understreker igjen en annen sannhet, nemlig at Gud er treenig. Det er den treenige Gud som virker gjennom Jesus. Derfor ser jeg ingen motsetning mellom betoningen av at Jesus virket ved Ånden og Luk 8,28-39 hvor det sies at den demonbefridde skal fortelle hva Gud har gjort for ham. Er ikke Den Hellige Ånd også guddommelig? Luk 8,39 understreker vel nettopp at det er den treenige Gud som har vært i virksomhet.
Jesus sier at vi skal gjøre de samme gjerninger som ham, ja større gjerninger (Joh 14,12). Når det gjelder dette, bruker jeg spøkefullt å si at jeg foreløpig har mer enn nok med å gjøre det Jesus gjorde. Jeg tror ingen av oss noensinne kommer dit. Men vi skal få ha Jesus som forbilde på det karismatiske området, likesom når det gjelder å leve i kjærlighet. Vi skal få bevege oss mer og mer i retning av å gjøre de gjerninger han gjorde. Punktuelt kan det være at noen vil gjøre større gjerninger enn Jesus, slik han selv sa. Om det Elias fikk være redskap til på Karmel, er et eksempel på en større gjerning, vet jeg ikke. Den var i hvert fall annerledes.
Vi kan tenke ulikt om kenosespørsmålet. Men vi burde kunne enes om å ha Jesus som vårt karismatiske forbilde, likesom vårt etiske forbilde. Her har Bill Johnson bidratt på en meget positiv måte vil jeg si, uten dermed å slutte meg til alt han sier.
Øyvind Gaarder Andersen
lektor, Høyskolen for ledelse og teologi, Stabekk