Forsvant kampen om ekteskapet?

Når jeg likevel ikke støtter den nye ekteskapsloven, så er det fordi skillet mellom partnerskap og ekteskap ikke er diskriminerende, men en godt begrunnet forskjellsbehandling, skriver Morten Dahle Stærk.

Et synlig uttrykk for dette store engasjementet var demonstrasjonen med 5.000 deltakere i april 2008. To måneder senere var loven vedtatt av Stortinget med en betydelig folkelig motstand.

Syv år senere er situasjonen slik:

Med unntak av spredte utspill fra ulike politiske grupper finnes det ingen kraftfull motstand mot den innførte familiereformen. Litt tabloid kan man si at kampen er flyttet fra den politiske arenaen og inn på andre områder av samfunnet – mer enn noe annet inn i kirkepolitikken.

Det er slående hvor raskt situasjonen har endret seg. Den tilpasning som skjedde i løpet av de første 25 årene med abortlov, har skjedd i løpet av de fem første årene med likekjønnede ekteskap. Frp har skiftet standpunkt, og selv i KrF har det vært debatt om hvorvidt man skal endre syn på ekteskapet. Ingen større samfunnsinstitusjoner har tatt standpunkt mot den innførte ekteskapsloven. Hva har egentlig skjedd?

Jeg vil peke på tre viktige faktorer:

1. De som kjempet reformen igjennom lyktes i å gjøre saken til et rettighetsspørsmål. Da blir det tungt å fronte det som i offentligheten blir fremstilt som en diskriminerende kampanje.

2. Motstanderne av reformen nådde ikke gjennom med budskapet om konsekvenser lovendringene fikk for hele det familiepolitiske feltet. Endringene i ekteskapsloven ble fulgt av endringer i adopsjonsloven, bioteknologiloven, partnerskapsloven og ikke minst barneloven.

3. Kristne er også en del av det samfunnet som har banet vei for denne gjennomgripende endringen. Fokuset på individets rettigheter, kirkens manglende verdipåvirkning, oppsplittingen av samfunnet i ulike sfærer – alt dette preger kristne akkurat som alle andre. Da skapes fort en forvirring: Hvordan skal vi konvertere kristne verdier til standpunkter som er forpliktende for et helt samfunn?

Jeg er krystallklar på hva jeg mener om at ekteskapet er en ordning for én mann og én kvinne og at barn har rett til å – så langt det er mulig – vokse opp sammen med sin mor og far.

Jeg anerkjenner samtidig demokratiets rett til å ta avgjørelser som går på tvers av mine egne eller kirkenes meninger. Spørsmålet er om det er grunn for å fortsette kampen mot reformen Felles ekteskapslov og de forskjellige delene av den.

For å besvare det spørsmålet, må vi besvare et annet spørsmål: Har tilhengerne av lovendringene rett i at den gamle ekteskapsloven var diskriminerende?

For hvis spørsmålet dreier seg om diskriminering, så måtte jeg faktisk endre standpunkt. Å forskjellsbehandle mennesker uten grunn bryter radikalt med mitt syn på hvert menneskes likeverd. Når jeg likevel ikke støtter den nye ekteskapsloven, så er det fordi skillet mellom partnerskap og ekteskap ikke er diskriminerende, men en godt begrunnet forskjellsbehandling.

Med den nye rettstilstanden forsøker man å sette strek over det faktum at et samliv mellom to av samme kjønn ikke gir mulighet for felles barn. Diskrimineringsretorikken er blitt brukt for å tvinge frem en ny forståelse av foreldreskap som er uavhengig av barnets faktiske foreldre.

Ekteskapsloven er det ideologiske navet i den nye forståelsen av familien som fjerner betydningen av at både mor og far er tilstede i oppveksten. Jeg er overbevist om at dette ikke tjener samfunnet på sikt.

Det fremføres ofte med styrke at barn ikke har vondt av å vokse opp med homofile foreldre; jeg har aldri hørt noen som argumenterer mot dette all den tid saken ikke handler om dette. Saken handler derimot om barnets rett til så langt det er mulig å vokse opp sammen med sine foreldre og å få omsorg fra dem (Barnekonvensjonen Art.7). Dette er en rettighet som burde være selvsagt, og utgjør kjernen i mitt eget engasjement.

Til sist er spørsmålet om det er noe handlingsrom for å gjøre noe med dette? Jeg tror blant annet at det ligger et handlingsrom i den store debatten som nå foregår om endringene i bioteknologiloven.

Klarer vi å tydeliggjøre det store eksperimentet vi utsetter den kommende generasjonen for, kan vi også vinne hjertene og saken.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen