Folkelighet forutsetter åpenhet

Denne type menigheter har et omdømmeproblem, sett i kjølvannet av «åpenhetsdebatten».

En forutsetning for det vi kan kalle folkelighet er en åpenhetskultur. Idrettsbevegelsen ved grasrota har satt fokus på dette, nå er det på høy tid at menigheter også går på dypet. Moderne menigheter ønsker å fremstille seg som utadrettet. De vil nå ut. Til hvem?

Til folk, selvfølgelig. Det blir prekt om å invitere med seg folk til menigheten. Visjonære menigheter liker å kalle seg en folkebevegelse. Da burde vi kanskje reflektere over hva folkelighet er. Folk finner seg nemlig ikke i hva som helst. Vil man nå ut, må man begynne med å skape tillit innad.

Har ikke menigheter troverdighet, kan man glemme å rekruttere nye reflekterende mennesker, som jo egentlig skal være det overordnede målet, som internt kalles «folkevekkelse». Det er vel på tide med en oppvåkning innad blant de som leder først, eller? Har de tenkt over at det står om ur-menigheten at de var godt likt av folket?

I kjølvannet av trosbevegelsens framganger i slutten på 80-tallet og begynnelse av 90-tallet, der man i hovedsak rekrutterte fra andre kristne miljøer, vokste det frem en menighetskultur som ikke er bra.

Den toppstyrte modellen for pastor og ledelse ble nok blant annet akseptert fordi ledelsen egget til en motreaksjon og protest når de skjøt på sin egen karikatur av pinsebevegelsens «eldstebrødre som hadde avstemming over om stolene skulle være blå eller lilla» (at det var avarter innen «eldstebrødre-modellen» var absolutt på det rene, men...).

Pastorene selv viste til at man fikk så mye mer utrettet dersom de hadde siste ord i alle «viktige» spørsmål. Problemet er vel at pastorer også har et ego, og dessuten finner vi en annen modell for ledelse i Paulus sine skrifter, enn den man adopterte fra USA.

Uansett, når du jobber i menighet må du vite hvem du jobber for, og det er folket. Man bygger ikke sitt eget imperium. Det kall pastorer burde ha, er å være alles tjener. Mange ganger har det vært stikk motsatt.

Debatten om åpenhet rundt pinsekarismatiske menigheter, som lot seg inspirere av trosbevegelsen, har i det siste blitt aktualisert gjennom en rekke skandaler i slike menighetssammenhenger. Lukkethet og hemmelighold er stikkord.

Der skandalene har vært størst, har man sett en klar tendens til at lederne lot seg inspirere av den kanskje mest innflytelsesrike menigheten i Norden, Livets Ord. Mannen på toppen av hierarkiet ble «plutselig» selv avhopper og la seg under pavens makt og hierarki, som om det er bedre?

Eksemplet Livets Ord viser at flere og flere på grasroten i den svenske trosbevegelsen blir mer og mer utålmodige når det gjelder å få klarhet i hva styret i stiftelsen har på agendaen, ikke minst teologisk.

På menighetsmøtet den 7. april i 2014 fikk Livets Ords medlemmer vite at deres framtidige teologiske grunn skulle utarbeides av menighetens teologer, Svante Rumar, Anders Gerdmar og Torbjörn Aronson. Også de andre bibellærene på Livets Ord skulle være med i prosessen, slike som Jonny Foglander. Siden den gang har det ikke vært fremdrift å spore angående Livets Ords teologiske grunnvoll.

Finnes det vilje fra styret å gå teologene i møte? Har de fått oppfølging av ledelsen og pastor Joakim Lundqvist? Mange etterlyser mer åpenhet rundt den økonomiske forvaltningen av penger som er gitt inn i menighetsarbeid. Alt fra idrettshall prosjekter, lønninger, traktementer, pensjoner og investeringer i Livets Ord.

Menigheter av denne typen burde vise mer åpenhet og mer fokus på driften, på målbare prosjekter, hva som kommer inn av penger i enkeltsaker, og hva gevinsten blir på nær og lang sikt.

Det burde også finnes evalueringsmekanismer og prosesser som fanger opp der noe er i ferd med å fravike fra det spesifikke mål som ble satt. Det burde også etterstrebes å ikke gape over for mye, altså være nøktern i forhold til hva man kan få til med de penger, ressurser og frivillige medarbeidere man har tilgjengelig.

På den måten er det enkelt å fange opp feil fokus gjennom evaluering av fremdriftsplaner. Penger blir således ikke misbrukt, og mennesker trenger ikke føle seg brukt av kyniske ledere.

En forutsetning for folkelighet er altså en åpenhetskultur. Menigheters styremøter kan ikke bli et hemmelig forum der munnkurv og hysj-mentalitet settes i system. Dette er en ukultur.

Da er det viktig at man tar oppgjør med dette, ikke bare på Livets Ord, men også i andre lignende menigheter og styrekonstellasjoner. Så åpenhet er viktig. Slik debatten går nå om dagen, opplever jeg i liten grad åpenhet i topposisjonene av de såkalte toneangivende pinsekarismatiske menigheter.

Der virker man mest opptatt av å ri stormen av og angripe varslerne. Det fører til mistenksomhet. Denne type menigheter har et omdømmeproblem, sett i kjølvannet av «åpenhetsdebatten».

Håpet er at debatten etter «Frelst» i VG kan vri fokuset mot den ukultur av eksklusivitet og forsvar som gjør seg rådene. Hvis man vil gjenopprette folks tillit, bør man bygge en kultur for mye større åpenhet rundt det å lufte kritiske spørsmål.

Hvis man nekter å ta inn over seg at noe helt radikalt bør endres i den nordiske lederskapskulturen, vil det være utopisk å forvente en «folkevekkelse» – som en slags stadfestelse på slike menigheters tro på egen fortreffelighet.

Folk der ute er jo ikke så dumme, i hvert fall ikke de som er opptatt av at folkelighet henger sammen med en åpenhetskultur. Lederne må nok bare forberede seg på at varslerne ikke lar seg tyste. Folket er så mye viktigere enn prestisje og fasade.