«Israel har gjentatte ganger vist vilje til forhandling, og vilje til å betale en høy pris for å oppnå fred. Det er hos motparten det har strandet», påpeker Dagens lederskribent. Bildet viser USAs president Bill Clinton, med Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasser Arafat da Oslo-avtalen ble framforhandlet i 1995. Foto: Doug Mills, AP, NTB

FNs urimelige resolusjoner mot Israel

Det er umulig å presentere et fornuftig politisk ­resonnement som kan rettferdiggjøre at Israel i fjor ble kritisert 17 ganger, mens alle andre land i verden til sammen ble fordømt seks ganger.

Fredag kunne vi lese her i avisen at Norge ønsker færre FN-resolusjoner mot Israel. Statssekretær Audun Halvorsen (H) viser til at Sikkerhetsrådet ikke har vedtatt noen resolusjon om den israelsk-palestinske konflikten siden 2016. Han erkjenner samtidig det faktum at antall resolusjoner mot ­Israel i generalforsamlingen er høyt – for høyt.

Ved årsskiftet trådte Norge inn i FNs sikkerhetsråd. Vi skal ikke overvurdere mulighetene det gir, men på den annen side påhviler det Norge et naturlig ansvar for å bidra til at også FN-organer opptrer slik at det gagner freden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tirsdag var Midtøsten tema i Sikkerhetsrådet. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) understreket behovet for en tostatsløsning med sikre og anerkjente grenser­. Gitt at man både på israelsk og palestinsk side ­mener å besitte historisk rett til de samme ­områdene, ­ligger det i sakens natur at en varig fredsløsning må innebære at ikke alle ønsker kan innfris.

Mens ­virkeligheten både her i landet og i mange andre land jevnlig blir fremstilt som at Israel er det ­største hinderet for fred, finnes det også gode grunner for å se motsatt på det. Israel har gjentatte ganger vist vilje til forhandling, og vilje til å betale en høy pris for å oppnå fred. Det er hos motparten det har strandet.

Forholdet mellom FN og Israel har vært blandet­ gjennom hele det moderne Israels historie. FN var viktige i forbindelse med at staten ble opprettet. I senere år har imidlertid forholdet også blitt ­preget av sterke anklager fra FNs side. Mens vi i Norge har høy grad av tillit til FN-systemet er situasjonen en annen i Israel, og for den saks skyld også andre ­steder – som i USA.

Ved inngangen til 2021 kunne Dagen fortelle om hvilke land som hadde blitt gjenstand for FN-­resolusjoner i 2020. For israelvenner er ikke opplysningene overraskende. Men de burde få langt større offentlig oppmerksomhet enn de får. For saken er faktisk den at Israel ble fordømt eller ­kritisert 17 ganger, mens alle andre land i verden til sammen ble fordømt seks ganger.

Det er umulig å presentere et fornuftig politisk ­resonnement som kan rettferdiggjøre dette. Vi kunne ramset opp land i ulike verdensdeler hvor befolkningen lever under skrekkregimer, hvor ­vilkårlige maktovergrep er vanlig, og hvor både ­ytrings- og trosfriheten er minimal eller sterkt ­redusert. Vi kunne snakket om regimer som tar ­livet av egne innbyggere, som lar barn sulte, og som ­driver egen befolkning på flukt. Likevel er det altså Israel som skal irettesettes - 17 ganger.

Dette forholdet viser med all tydelighet at FN også har en politisk slagside som vi ikke kan tillate­ oss å overse. For de som har stemt for disse 17 ­resolusjonene vet bedre. De vet om hva som skjer i andre land, men de velger likevel å opprettholde et bilde av Israel som et verstingland i særklasse. Det bidrar ikke til fred.

Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd kan ikke alene rette opp den historiske urett som her blir ­begått mot Israel. Men det påhviler den norske ­delegasjonen et ansvar for å gjøre det de kan. Det vil i så fall gagne både den israelske og den ­palestinske sivilbefolkningen.

Les også
Norge ønsker færre resolusjoner mot Israel
Les også
Avslørande faktasjekk
Les også
70 prosent av FN-kritikken er rettet mot Israel