Finansieringen av trossamfunn kommer fra medlemmene selv

Hvorfor skal barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp og besøkstjenester legges ned? Det blir følgene dersom overføringene til tros- og livssynssamfunn tas bort.

Med jevne mellomrom kommer det kritikk av tilskuddene til norske tros- og livssynssamfunn, senest i Dagbladets lederartikkel 6. juni. Der konkluderes det med at «det er naturlig at tros- og livssynsorganisasjonene frigjør seg fra staten og står på egne bein».

Vi kan berolige Dagbladets lederskribent, og andre kritikere av tilskuddsordningen, med at det gjør de. Hvis man i denne sammenhengen mener rent økonomisk, er det en kontekstløs ytring.

I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke tros- og livssynssamfunn?

Historisk har staten holdt seg med Statskirken og finansiert denne gjennom «kirkeskatten». For at medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn skulle slippe å finansiere et trossamfunn de ikke selv var medlem av, ble denne kanalisert til det aktuelle trossamfunnet.

Flere enn åtte av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Medlemmene finansierer den selv, gjennom skatteseddelen.

Vi mener dette er fornuftig og klokt. Tros- og livssynssamfunnene er ofte bærebjelker i sine lokalsamfunn. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. De skaper tillit og tilhørighet til storsamfunnet. De er landingsplattform for nyankomne til Norge, fremmer integrering og styrker samfunnsveven.

I tillegg til å være fellesskap der ritualer utføres, er de sosiale og kulturelle fellesskap. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode og er ikke forbeholdt medlemmene. Hvorfor skal barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp og besøkstjenester legges ned? Det blir følgene dersom overføringene til tros- og livssynssamfunn tas bort.

Når det er sagt kan selvsagt religiøs praksis ha ekskluderende og destruktive trekk. Tros- og livssynssamfunn er ikke de eneste virksomhetene med potensial for å volde skade, det demonstrerer også mediene med jevne mellomrom - uten at det går utover statsstøtten.

En finansieringsløsning basert på hvor sterke medlemmer av folkekirken, eller en hvilken som helst menighet, er i troen, er like absurd som å vurdere mediestøtten ut ifra hvor sant og korrekt leserne oppfatter avisenes innhold som.

Den nye tros- og livssynsloven, som i april i år ble vedtatt i Stortinget, bygger på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den er forankret i prinsippet om likebehandling og har framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Kriteriene i ny lov krever søknad, organisasjon og rapportering. Disse kriteriene er jobbet fram mellom det offentlige og tros- og livssynssamfunnene fordi de i seg selv er demokratiserende og fremmer innsyn og utsyn.

Tros- og livssynssamfunnene står godt på egne bein, men hører med i floraen av organisasjoner i det norske sivilsamfunnet, som til sammen gjør vårt samfunn til ett av verdens beste å leve i.