Sekulær intoleranse

Det sier seg selv at skal kristne organisasjoner bevare sin frihet, kan de ikke gjøre seg avhengig av at det offentlige betaler for virksomheten.

Rektor for Fjellhaug internasjonale høgskole Frank-Ole Thoresen har skrevet en tankevekkende artikkel i Dagen (17.1.20).

Temaet er sekulær intoleranse. Utgangspunktet er den intoleranse kristne i møter i land med muslimsk majoritetsbefolkning. De møter en motstand i lokalbefolkningen som gjør det vanskelig å utøve sitt yrke. Nå frykter Thoresen at den samme intoleransen er på vei inn i Norge.

Det er en observasjon som det bare er å si ja og amen til. Det er ikke lenge siden en ledende høyrerepresentant offentlig tilkjennega at dersom valget står mellom likestillingsloven og trosfriheten, måtte likestillingsloven ha forkjørsrett. Utgangspunktet var de kristnes uvilje mot homofili, noe han mente var krenkende.

Problemet med Thoresen er at han ikke konkluderer. Det er noe uforløst over Thoresens artikkel. For hva er det han egentlig ønsker å si? Hva vil han frem til? Er han redd for at Misjonssambandet vil miste all statlig støtte?

Han argumenterer med at slik det norske samfunn er bygget opp, drives nesten alle aktiviteter med statlig støtte. Det innebærer at i et demokratisk samfunn som det norske, forplikter man seg på også å gi statlige støtte til meninger/holdninger som majoritetsbefolkningen ikke liker. Det er en del av ytringsfriheten og toleransebegrepet.

Det er forståelig at Thoresen har begynt å bite negler. For det er vel det som ligger til grunn for artikkelen? For kristne synspunkter er ikke populære for tiden. I særdeleshet gjelder det konservative synspunkter. Thoresen ser muligens for seg at Misjonssambandet en dag kan komme på valg: enten å miste statsstøtten eller å tilpasse seg de synspunkter som gjør seg gjeldende i majoritetsbefolkningen.

Kirken har allerede foretatt dette valget. De vier homofile. De har tilpasset seg denne verden og sikret statsstøtten. Det er vel bare et tidsspørsmål før misjonsorganisasjonene er nødt til å gjøre det samme. I Norge er det ingen frihet for dem som bruker religionen til å krenke menneskeverdet.

Bortfall av statsstøtten innebærer at regjeringen kan nedlegge Misjonssambandet over natten. Skoler og barnehager betales nesten helt ut av det offentlige. Også store deler av misjonsvirksomhet støttes med offentlige midler. Skulle disse midlene bortfalle, ville Misjonssambandet stå naken igjen. Det ville ikke være betalte stillinger å gå til, ikke mat på bordet.

Dette vet en som har lederansvar. Derfor argumenteres det med at det må være høyt under taket – Norge er et pluralistisk samfunn og må ha toleranse overfor annerledes tenkende.

Det hadde jo vært å håpe. Men jeg tror Thoresen tar feil. Norge er ikke et pluralistisk samfunn, men et svært homogent samfunn. Her til lands marsjerer vi alle i takt, vi har en mening og en tanke. Det er det som kjennetegner vår kultur. Og vi er slett ikke tolerante. Det har vi aldri vært.

Bare se på homobevegelsen som kjemper for sin sak med et innbitt raseri. Her er det ingen toleranse for annerledes tenkende. Snart får prideparadene samme status som 17. mai-togene. Det står om hvilke verdier som skal gjelde i vårt nasjonale fellesskap. Og her har den toleransen Thoresen snakker om ingen plass.

Det er ingen grunn til å felle mange tårer. Misjonen får som fortjent. De har lent seg på offentlig støtte i mange år og bygget opp en omfattende virksomhet med statlige midler.

Da er det ikke urimelig at den som betaler, en dag krever å få noe igjen. Som et minimum skal staten ha seg frabedt at en høyt subsidiert virksomhet som Misjonssambandet, taler staten midt imot når det gjelder de kjerneverdier som skal råde i det norske samfunn.

Det sier seg selv at skal kristne organisasjoner bevare sin frihet, kan de ikke gjøre seg avhengig av at det offentlige betaler for virksomheten. Misjonen bør ikke strekke seg lenger, enn det de kan finansiere med egne midler. For Misjonssambandet betyr det et tilbake til start. De får nøye seg med en bibelskole og et misjonshus.