Faren for å lese noe inn i bibeltekstene er overhengende

Søviks resonnement og argumentasjon har vesentlige mangler.

Oddvar Søvik har hatt mye spalteplass i Dagen den siste halvannen måneden for sine synspunkter på spørsmålet om kvinner som åndelige ledere i kirken/menigheten/forsamlingen. Mange har kommentert innleggene.

I sitt siste innlegg 16. april kommenterer Søvik min kronikk 24. mars, der jeg på min side kommenterte Søviks kronikk 16. mars.

De mange innleggene i Dagen om kvinners plass og funksjon i menighet og forsamling de siste månedene har tydeliggjort at det er mange og ulike veiskiller i dette spørsmålet.

I dette innlegget gir jeg først noen kommentarer til Søviks innlegg 16. april, deretter en oppsummerende oversikt over enkeltspørsmål i debatten om kvinner som lærere og hyrder som Søvik og jeg vurderer forskjellig.

Utgangspunktet for min kronikk 24. mars var Oddvar Søviks tolkning i innlegget 16. mars av undervisningsforbudet for kvinner i 1 Tim 2,12: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise», et ord, skriver han, som «klart synes å tale mot kvinnelige eldste», men som han mener er irrelevant for spørsmålet om kvinner som ledere i menighet og forsamling i vår tid.

I innlegget 16. april begrunner Søvik nærmere dette. Han ser forbudet i nær sammenheng med smykkeforbudet for kvinner i de forutgående versene 9-10 mot å bære kostbare smykker og dyre klær når de ber under den offentlige gudstjenesten. De to forbudene har det til felles at de har sin bakgrunn i helt spesielle forhold i Efesos.

Smykkeforbudet har ifølge Søvik «åpenbart» sin bakgrunn i kulten for «den store» (Apg 19,27) gudinnen Artemis ved tempelet i Efesos: Tempelprostituerte ved dette tempelet kledde og smykket seg på en prangende og uanstendig måte.

Slik «med alle slags hårfletninger, gullsmykker, perler eller dyre klær» (2,9) må ikke kvinner i menigheten – kanskje var noen av dem tidligere tempelprostituerte – kle seg!

Undervisningsforbudet «må» ifølge Søvik tolkes på bakgrunn av en annen spesiell situasjon i menigheten i Efesos: Noen av de kristne kvinnene hadde latt seg påvirke av vranglærende menns – og kvinners – emansipatoriske propaganda.

Undervisningsforbudet er rettet til disse «umodne» kvinnene som Søvik kaller dem (kronikken 16. mars), de må ikke få opptre som lærere i menigheten. Søviks poeng er at forbudet i 2,9-10 og i 2,12 begge er situasjonsbetinget og tidsavgrenset, de kan ikke gjøres allmenngyldige.

Søviks resonnement og argumentasjon har vesentlige mangler. Henvisningen til Artemis-kulten som bakgrunn for smykkeforbudet kan være interessant som en hypotese.

Men det finnes også andre, etter min mening mer sakssvarende hypoteser om hva som kan være den konkrete bakgrunn for at smykkeforbudet innholdsmessig er formulert som det er, og Søvik bør derfor ikke formulere seg så bastant om dette som han gjør.

Men uansett hvilken situasjon en mener å kunne rekonstruere som den mest sannsynlige bakgrunn for smykkeformaningen i 2,9-10 kommuniserer denne en generell tidløs grunnholdning.

For smykkeforbudet er ikke absolutt, men det forbyr kristne kvinner å pynte seg og kle seg på en måte som ikke «sømmer» eller «passer seg» (2,10), det vil si på en utfordrende måte, i konflikt med sosialt aksepterte grenser for hva som regnes som sømmelig og anstendig fremtreden.

Slik upassende fremferd ville virke kompromitterende på menighetens moralske vitnesbyrd og skade dens renommé utad og bringe det kristne budskapet i vanry. Kristne kvinner skal i stedet for å leve usømmelig ha «en fin fremferd» (2,9), deres pryd skal være «gode gjerninger», og de skal leve «gudfryktig» (2,10).

Dette er grunnholdninger som gjelder for enhver kristen kvinne til enhver tid og på ethvert sted. Men de praktisk-konkrete uttrykksformer for sømmelig livsførsel er kulturrelative, de vil variere i ulike kulturer.

Forbudet for en kvinne å undervise i menighetens forsamling i 2,12 er formulert annerledes enn smykkeforbudet.

Det er formulert generelt, uten terminologisk antydning om en konkret bakgrunn, det begrunnes i underordningsmotivet (v. 11b, som forbereder læreforbudet i v. 12), det får en uttrykkelig skapelsesteologisk begrunnelse («For Adam ble skapt først», v. 13), og det alluderer til syndefallet (v. 14).

For å kunne datostemple undervisningsforbudet har Oddvar Søvik behov for å finne en spesiell historisk kontekst som umiddelbar bakgrunn for det. Den finner han, som nevnt ovenfor, i postulatet om at det var enkelte kvinner i menigheten i Efesos som ikke var modne for lederoppgaver.

Ut fra denne forståelsen av den helt spesielle historiske situasjonen undervisningsforbudet er skrevet inn i, er det logisk av Søvik å hevde at det er misbruk av teksten å anvende den som begrunnelse for et nei til egnede (modne) kvinner som ledere i menighet og forsamling.

Men å annullere bibelske påbud eller forbud på grunnlag av gjetninger om deres historiske bakgrunn, slik Søvik gjør det i tolkningen av 1 Tim 2,12, er metodisk-hermeneutisk sett lite tilfredsstillende, faren for å lese noe inn i bibeltekstene er overhengende.

Søvik og jeg er altså uenige om tolkningen av 1 Tim 2,12. Uenigheten gjelder også tolkningen av andre tekster som er relevante i diskusjonen om kvinners tjeneste i menigheten, som taleforbudet i 1 Kor 14,34. I tillegg til veiskillet ulik teksttolkning skal jeg oppsummerende vise til sju andre veiskiller:

1) Ny innsikt i Guds ord: Søvik påberoper seg med et udefinert vi (i innlegget 6. april) «vitterlig» å ha fått ny innsikt i Guds ord, en innsikt som bekrefter hans ja til kvinnelige prester/eldste, og han virker oppgitt over dem som ikke vil «ta inn» denne innsikten. Jeg har selv ennå ikke fått noen slik ny innsikt.

2) Den gang da, men ikke nå? Det synes å være en viss uenighet mellom Søvik og meg om bruksanvisningen for å avgjøre hvilke nytestamentlige bud og formaninger som er tidsbegrensede og dermed ikke forpliktende for oss i dag, og hvilke som er tidløse og allmenngyldige.

3) Ulik bruk av underordningsmotivet. Dette er en av de viktigste begrunnelser for ikke å tilsette kvinner i menighetsledende posisjoner: Søvik begrenser kvinnens underordning under mannen til å gjelde i ekteskapet (hustavlene), den gjelder ikke i menighetens liv. Han ser da bort fra analogien i pastoralbrevene mellom hjemmet og menigheten som «Guds hus».

4) Embetssynet: Søvik tillegger meg i innlegget 16. april et «personalt» embetssyn, selv kaller han sitt embetssyn «funksjonelt». Hvor stor avstanden mellom våre embetssyn er, gjenstår å avklare.

5) Hvilken status har spørsmålet om kvinner som åndelige ledere i forsamlingen/menigheten? For Søvik dreier det seg om et ytre ordnings- eller hensiktsmessighetsspørsmål, for meg er det et teologisk lærespørsmål: Det angår Bibelens lære om forholdet mellom mann og kvinne.

6) Uenighetsfellesskap eller splittelse? Ulike meninger om et ytre ordensspørsmål kan man leve med uten at det belaster fellesskapet, uenighet i et teologisk lærespørsmål skaper splittelse menigheten.

7) Ulikt bibelsyn? Om uenigheten mellom Søvik og meg i de nevnte veiskillene når det gjelder synet på kvinners tjeneste i menigheten/forsamlingen også innebærer at vi må konstatere at vi har ulikt bibelsyn, stiller jeg foreløpig i spørsmåls form.