Tjenestedeling og embetssyn

Skulle man være konsekvent i en slik historieløs argumentasjon, kunne man like godt hevde at alle hyrder burde være jøder, siden apostlene var jøder!

Jeg tror det er viktig å drøfte spørsmålet om kvinners tjeneste, så takk til Dagen for å gi spalteplass til denne debatten enda en gang. Jeg er helt enig med Rolf Kjøde, i Dagen 12.3, om at «tjenestedeling» er et lite egnet begrep for det anliggende uttalelsen har.

I mine ører høres det da ut som om man deler likt. Språklig sett hadde det vært bedre å si «tjenestefordeling», da fordeler man tjenester. Men i praksis er dette tjenesteforfordeling, siden kvinnene holdes borte fra hyrde- og lærefunksjonen.

Hva er det en kvinne ikke kan gjøre som menighetsleder, men som bare mannen kan? Når det er helt åpenbart at Gud har utrustet mange kvinner med klare forkynner- og ledernådegaver, er det underlig at de ikke skal få bruke dem.

Det er farlig å grave ned sitt talent. Jeg tror Guds vilje for oss er god. Derfor holder jeg fast på at ekteskapet mellom én mann og én kvinne er Guds gode ordning, og det kan jeg begrunne med gode argumenter.

Men hva er godt med at en kvinne ikke kan bli hyrde for en menighet? Jeg protesterer også på den påståtte dominoeffekten: Hvis man går inn for kvinnelige hyrder, vil man i neste omgang også akseptere homofilt samliv.

Nei, jeg har hatt dette synet på kvinnelige hyrder siden jeg studerte på Menighetsfakultetet for over 50 år siden, og jeg har heller ikke forandret syn på ekteskapet.

Det argumenteres også med at så lenge man ikke har fått ny innsikt i Guds ord, må man holde fast på ordet slik det står. For det første gjør ingen kvinneprestmotstandere det. Ordrett står det bare at kvinnen skal ikke undervise. 1 Tim 2,12.

Men både NLM og ImF har hatt kvinnelige forkynnere i årevis. Over halvparten av NLMs misjonærer er kvinner. Nå har vi vitterlig fått ny innsikt i Guds ord, men det vil man tydeligvis ikke ta inn.

John Arve Hjellvik, i Dagen 11.3., møter seg selv i døren når han først sier at alt som står i Bibelen blir ikke rettferdiggjort fordi om det er beskrevet. Nei, helt klart. Men så bruker han eksemplet med «Korah og hans kompanjonger» for å rettferdiggjøre at kvinner ikke skal tilrøve seg lederskap.

Det er veldig søkt å bruke dette som et argument mot kvinnelige hyrder. (Dessuten er det feil å spille Levi og Aron ut mot hverandre. Levi var Arons bestefar, 4 Mos 26,59 og Korahs oldefar, 4Mos 6,16–21. Altså var Korahs sønner også levitter.)

I tillegg anfører han domsordet i 1 Mos 3,16: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg», som et belegg for mannens dominans. Det var ikke Guds vilje fra begynnelsen av. Hvordan var det før fallet? Jo, Gud skapte kvinnen som skulle være en hjelper som var av samme slag, (78/85 oversettelsen: som er hans like.) 1 Mos 2,18.

Det hebraiske ordet for «like» – kenegdo, betyr ordrett «som svarende til ham». Så skaper Gud kvinnen ved å ta et sidebein av mannen. Dette er et billedlig uttrykk for likestilling og sidestilt hjelp.

Enhet, likhet og sidestilling med mannen er den innholdsmessige betydningen av denne teksten om hvordan kvinnen ble skapt. Kvinnen skal ikke betjene mannen, nei, hun skal tjene sammen med ham, side ved side.

Det har også blitt argumentert med at den som tar imot hjelp har en viss autoritet over den som gir hjelp. Derfor er kvinnen underordnet mannen. Men det kan like fullt sies at den som trenger hjelp er underordnet den som gir hjelp. Du går som regel til en sterkere for å få hjelp!

Det avgjørende for oss må imidlertid være hva Skriften selv sier om det å være «hjelper». Det hebraiske ordet, ezer, betegner styrke og ikke underkastelse. Av 19 referanser i Det gamle testamentet handler 15 vers om at Gud er vår hjelper og da ofte i betydningen «hjelp til å overleve», «redningsmann». Se 2 Mos 18,4; Sal 33,20; 70,6; med flere. Det er altså meningsløst å finne noe belegg for underordning her.

Det er riktig som min venn Johannes Kleppa skriver, i Dagen 19.3., at dette har mye med embetssyn å gjøre. Men det forundrer meg at mange bedehusfolk har et så høykirkelig embetssyn.

Ja, det er nesten utrolig at Kleppa selv kan henvise til den katolske kirke for å begrunne sitt standpunkt. De lærer som kjent apostolisk suksesjon, det samme gjorde for øvrig Bo Giertz som man tar til inntekt for at dette er en «testfråga» på bibeltroskap. Vi tror da ikke på apostolisk suksesjon!

Dette høykirkelige, eller personale embetssyn, forsøker man på luthersk mark gjerne å begrunne ut fra Confessio Augustana artikkel 5 som begynner slik: For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. På tysk: – das Predigamt eingesetzt.

Derav ordet «embete» – fra Amt. Men det står ingenting her om det er én bestemt person som skal inneha denne tjenesten. Dessuten er det vanskelig å finne noe bibelsk belegg for det. Paulus nevner i Ef 4,11 både apostler, profeter, evangelister og hyrder og lærere som forkynte Ordet.

Det er selve funksjonen, at evangeliet skal forkynnes til tro, som er innstiftet av Gud. Det går klarere fram fra den latinske teksten til CA 5: – institutum est ministerium docendi. Ministerium betyr «tjeneste». Derfor har jeg et funksjonalt embetssyn, eller tjenestesyn.

Dette oppdraget å forkynne evangeliet er egentlig gitt til hele menigheten. I Det nye testamentet er vi alle prester. 1 Pet2,9. «Vi blir alle sammen viet til prester gjennom dåpen», sier Luther. (Til den kristne adel av tysk nasjon om bedring av kristendommens kår, 1520)

Et annet sted sier han: «La det være et fordømt utsagn, om noen skulle si at en prest er noe annet enn en kristen. For dette sies uten Guds ord, bare på grunn av menneskelig lære, tradisjon eller det store antallet som ser det slik.» (Mot Hieronymos Emser, 1521)

Men for ordens skyld skulle noen innvies til hyrder, mente Luther. Ja, dette er et ordningsspørsmål, det handler ikke om synd, som Hjellvik antyder.

Det holder heller ikke å argumentere med at alle apostlene var menn. Under Jesu jordeliv var hans oppdrag primært begrenset til det jødiske folk.

Disse tolv sendte Jesus ut og påla dem: «Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke inn i samaritanenes byer! Gå heller til de bortkomne sauene i Israels hus.» Matt 10,5–6. Verken hedninger, det vil si ikke-jøder, eller kvinner ville ha blitt akseptert som autoritative utsendinger blant jøder.

Jødene på Jesu tid hadde et lavt syn på hedninger og kvinner. I sin morgenbønn ba den jødiske mannen blant annet slik: Lovet være du Herre vår Gud, verdens konge, at du ikke lot meg bli en hedning. Lovet være du Herre vår Gud, verdens konge, at du ikke lot meg bli en kvinne.

I mange sammenhenger brøt Jesus med samtidens oppfatning. For eksempel hadde han kvinner med i sitt følge, Luk 8,1ff, han snakket med en samaritansk kvinne som siden forkynte om Jesus i sin hjemby, Joh 4,1ff. Men det å trosse denne kulturelle barrieren ville ha umuliggjort hans tjeneste.

Derfor måtte Jesu sendebud til jøder være jødiske menn. Å hevde at menighetens hyrder må være menn fordi apostlene var menn, viser at man ikke har forstått dette historiske oppdrag de tolv apostlene fikk, nemlig først å bringe budskapet om Guds rike til det jødiske folk.

Skulle man være konsekvent i en slik historieløs argumentasjon, kunne man like godt hevde at alle hyrder burde være jøder, siden apostlene var jøder!

Jesu utvelgelse av de 12 apostlene betyr ikke at han innstiftet en bestemt embetsstand. De må heller forstås som representanter for Jesu spesielle oppdrag overfor Israel i første rekke, senere som kjernen til hele den universelle kirke.

De 12 står som stamfedre for Guds nye folk: kirken, slik de 12 patriarkene var stamfedre for Israels folk.

Det oppdrag apostlene får, er ikke å være embetsbærere i forhold til kirken, men å representere kirken i verden.

Det første og største oppdrag som er gitt til noe menneske: å forkynne at Jesus hadde stått opp fra de døde, ble av Jesus selv gitt til en kvinne, Joh 20,17–18. Jeg tror ikke det var tilfeldig.